Johan Helland fra Dark Roast oppdaget soul-sjangeren for bare fem år siden og falt hodestups inn i musikken. Nettavisen og andre mente debutplata deres var svært god, men hadde forbedringspotensial. Hvordan har det gått med oppfølgeren? Trykk på avspilleren for å lytte.
Nordisk og uinnbilsk
Mens James Brown sparket hardt fra seg i soul-verdenen, sklei han også sakte inn i rusmisbruk, mentale lidelser og annen trøbbel. Norske Dark Roast, på sin side, setter streken ved koffein. Og kanskje en øl eller to. Seksmannsbandet leverer funky, men jordnære grooves, og vet godt at de er unge, hvite menn fra nord. Og med det slipper de å konkurrere med «soul brother number one». Den nye skiva deres «Going Back, Moving Up!» vet hvor den skal trå, og beveger seg ikke utenfor.
– For meg ville det vært uaktuelt å sette seg ned og skrive tekster som skal være i tro soul-stil, sier vokalist Johan Helland i podkasten vår.
– For meg ville det vært uaktuelt å sette seg ned og skrive tekster som skal være i tro soul-stil.
Som en selvbeskrevet «singel kis på leit etter kjærligheten» overkompliserer ikke frontmannen tekstene sine. Han lener seg heller på fremføringsevne og en smørmyk, nordisk vokal. Har har ikke sjel som Ray Charles, men som en relaterbar unggutt du har møtt mang en gang under studiene dine – og med det, blir musikken mer tilgjengelig.
Second time’s the charm
Vokalist Helland innrømmer at Dark Roasts forrige og første skive «First Brew» var en smule ufokusert, slik Nettavisens anmelder pekte ut. Det var blant annet litt i overkant mange sjangeruttrykk.
– [First Brew] er mye mer moderne enn det vi ønsket i ettertid, men med den nye plata er det noe vi har tenkt mye på, at vi må spisse oss og ha en mye tydeligere identitet i musikken.
Identiteten de har gått inn for er lystig, retro og som Helland selv sier, «shabby».
Totalpakka på «Going Back, Moving Up!» lyder av et band trygt plassert i 60- og 70-tallets soul og funk, men har et uskyldig, nordisk preg. Bandet skinner sterkest når de spiller lekent og opp-tempo, men kommer seg også brukbart gjennom langsommere låter. Og ikke minst er lyden deilig, stor og moderne.
Det ville også vært en skam å ikke nevne trommeslager Bård Jønland Berg og bassist Markus Hafsund Gundersen, som begge leverer ustyrtelig funky energi på nesten samtlige spor.
«Going Back, Moving Up!» er bandets andre fullengder, og deres første på Bugge Wesseltofts plateselskap Jazzland. I podkasten vår hører du Helland selv fortelle om albumet, som ble født av nedstengt kulturliv, Zoom-møter og en DIY-produksjon på en hytte i Sverige.