En kan ikke annet enn å ta av seg hatten for en kuratorisk fortelling av de sjeldne som bringer en unik malekraft av Skagens lys, sorger, hverdagsliv og natur til Mjøsa. Det er som å tre inn i et meditativt rom og bare la kunst få lov til å virke som den skal: rett i sjelen. Ikke gå glipp av Skagens Indre og Ytre rom!
Med fokus på Anna Ancher
– Vi kjenner jo til bildet Hipp Hipp Hurra av Krøyer, der alle kunstnerne og mennene løfter glassene sine i en skål. Men ved bordet sitter også kvinnene; og en av dem er Anna Anker (1859-1935), som var gift med Michael Ancher. Denne utstillingen zoomer inn på henne og lar henne tre frem fra dette maleriet, forteller utstillingens kurator, Cecilie Skeide og setter stemningen:
– Visste du at hennes arbeider finnes stort sett bare i Danmark, og primært i Skagens Kunstmuseer? Ambisjonen med utstillingen er å løfte Anna Ancher ut av kunstnerkolonien på Skagen, som kone til den kjente Michael Ancher, og inn i en større sammenheng. Etter å ha jobbet med henne i nesten to år har jeg forstått at hun var en spesiell kvinne. Som 14-åring jobbet hun på Brøndums Hotel som familien drev, og dit kom alle kunstnerne. De la merke til den unge jenta som var nysgjerrig på kunsten de laget og som hadde et eget talent. Videre giftet hun seg med en mann som også lot henne få male, og de innredet også hvert sitt atelier i huset deres på Skagen, noe som var uvanlig for et kunstnerpar på den tiden. Anna malte aldri utenom Skagen, og der levde hun; med en fot i det lille karrige fiskersamfunnet, og en fot i det moderne kunstnerlivet som ankom Skagen. Hun smattet på alle stilretninger, enten det var rembrandtske, renessansen, modernismen, japonismen, impresjonistene, vitalismen eller stemningsmaleriet. Og en ting har jeg lært meg gjennom denne utstillingen; det er ikke i det storslåtte det skjer, nei, det er i de minste maleriene.
200 bilder fra Danmark
Opp mot 200 små bilder har ankommet veggene på Lillehammer Kunstmuseums 400 kvm store saler og skal gi oss som drømmer om Skagen, en smak av Danmark, frem til 15. august. Det hele ble åpnet av HM Dronningen i et lukket Norge i mars, fra Statens Museum for Kunst og Skagens Kunstmuseer i Danmark. Den vakre fortellingen delt i sju kategorier som alle belyser Anna Anchers kunstnerskap: landskap, portretter, felleskap, farger, forenkling, lys og religion – fremfor å velge en kronologisk formidling. Utstillingen åpner med et lite selvportrett fra 1879, av en kvinne som kikker på oss.
Se bare på det rosa interiøret i den egentlige hvitkalkete kirken. Det er lyset som kommer inn, som blir lilla.
Cecilie Skeide
– Anna laget rom i rommet, akkurat slik ville jeg vise utstillingen. Vi hadde 200 små verk om skulle settes sammen. Det er ikke lett på enorme vegger. Vi bygget flere rom og åpnet opp veggene, så du ser gjennom vinduer inn i andre rom og andre kategorier av bilder hvor hen du står. Lyset er dempet. Noen steder kan du sitte i vinduskarmen og kikke inn på solnedgangen og Skagens lys. Jeg har tatt bort alle unødvendige tekster, fordi jeg vil at folk skal virkelig SE, og legge merke til hvordan Anna Ancher forsket og malte ut hvert motiv til det ytterste. Kvinnen som syr ble gjentatt og gjentatt. Og ser du godt etter, legger du merke til lysspillet, disse lysfirkantene som repeteres i hvert bilde. Jeg vil påstå at hun er en modernist, og før sin tid. Etter hvert forlater mange av menneskene rommene, og kun spor står igjen. En gusjegrønn karm mot en lyserosa vegg. Det er faktisk modig!
Vi går gjennom Skagens kveldslys i lyserosa, bort til et lite maleri som viser en strand i Skagen med en båt, kanskje kuratorens favoritt:
– Hun maler sitt lille blålige stemningslandskap 10 år før Søren Krøyer maler sine blålige strandbilder og tre år før stemningslandskapet inntrådte i norsk kunstliv med den såkalte Fleskumsommeren (1886). Anna har kladdet på gult, satt på en sort form som viser en båt – og er virkelig forut for sin tid.
Det store i det lille, malt av et ikon
Cecilie Skeide tar oss videre bort til ikonet for mange: «Solskinn i den blå stue» fra 1891, der en liten pike sitter med ryggen mot oss og sollyset treffer henne i bakhodet. Maleriet som så mange har hatt som reproduksjon på barnerommet eller i stua. Det har uten tvil en ikonisk kraft.
I den siste avdelingen på utstillingen finnes kanskje den sterkeste Anna Ancher. Her skildres livets gang i det lille samfunnet: dåp, bryllup og begravelse.
– Mange mener at Anna Ancher malte kun disse små interiørene fordi det var dette hun hadde tilgang til, men dette handler om noe mer: Ser du høyt oppe på veggen, har hun lagt inn Jomfru Maria i et bilde i bildet. I rommet mellom jomfruen og den lille piken ser vi skyggen av en lilje, nettopp liljen som engelen kom med i renessansemaleriene, i bebudelsesmotivet. Og hodet til den lille jenta bader i gull, som nesten et gudommelig sollys. Det er mer i disse bildene enn mange først tror.
Hanne Borchgrevink ble engasjert
I annen etasje på museet ruver en sur, lysende gul-grønn vegg mot oss 4 x 5 meter. Et ørlite bilde av en jente som løper mot oss, er det eneste som bryter den massive fargen. Skedie har nemlig engasjert kunstneren Hanne Borchgrevink til å sette sammen utstillingen på en ny måte.
– Jeg tenkte, hvem er det som, akkurat som Anna, har forsket og studert på hvordan et hjørne oppfører seg, et rom, en farge, gjennom et helt liv? Og da slo det meg: Hanne Borchgrevink har i flere tiår kun jobbet med husformen, flater og farger. Hun fikk da i oppdrag å fargesette veggene her inne.
Livets gang i Skagensamfunnet
I den siste avdelingen på utstillingen finnes kanskje den sterkeste Anna Ancher. Her skildres livets gang i det lille samfunnet: dåp, bryllup og begravelse. I et stort maleri sitter en naken ungpike, beskytte av håret, ved siden av et kors. På den andre siden sitter en eldre kvinne. På et nabobilde, nesten uten Annas badende lys, slik prerafalittene ville malt det, sitter en annen ung kvinne, grønlig i ansiktet. Hun tok sitt liv eter at Søren Krøyer giftet seg med Marie Krøyer.
Å se livet gjennom sorg og tradisjoner
– Anna kjente alle disse menneskene hun skildrer. Hun så folk. Mange har spurt seg om hun var religiøs. Hun levde i en tid der Nietzsche hadde erklært at Gud var død, samtidig som hun levde tett med sorg og død og tradisjoner. Men jeg tror hun ville skildre dette livet, fargene, lyset. Se bare på det rosa interiøret i den egentlige hvitkalkete kirken. Det er lyset som kommer inn, som blir lilla. Jeg håper publikum setter seg ned, nyter, ser, og tar dette innover seg, avslutter kurator Cecilie Skeide.