Malin Bülow har gjort en rask karriere på den internasjonale kunstscenen med sine nøye utregnede, skreddersydde og performative installasjoner. CV-en hennes er allerede tung. Performance-forestillingen «Static Tension» vises på Galleri BOA med danseren Marie Rechsteiner, lørdag 15. og søndag 16. februar. Utstillingen fra 16. januar til 16. februar.
En lynrask kunstkarriere
Hun har lynraskt beveget seg inn på den internasjonale kunstscenen og etter avgangsutstillingen på Kunstakademiet i Oslo i 2016, har hun hatt en rekke utstillinger både nasjonalt og internasjonalt. Gjennom verket «Elastic Bonding», som hun presenterte ved Biennalen i Lyon, har hun nå inngått i samlingen til Museet for moderne kunst i Lyon.
Danseren bryter gjennom
Men nå er vi på Galleri BOA og blir presentert for installasjonen «Static Tension» og danseren med base i Berlin, Marie Rechsteiner. Regimessig benytter Malin Bülow seg av enkle grep, med stor effekt på publikum når danseren nesten bryter igjennom det elastiske stoffet Bülow nitidig har sydd etter presise utregninger. Koreografien har foregått i tett samarbeid med danseren på galleriet, men er også improvisatorisk.
Minimalistisk estetikk i anatomigården
Malin Bülow bruker lys, både ute og inne, som en effekt. Men når Bülow kjører performance med profesjonelle dansere og iscenesetter sine minimalistiske installasjoner med kroppsnær og sakte geberdelser, fremstår det organisk og meditativt.
Malin Bülow er oppvokst i en liten bygd i Sverige, i et miljø som ikke var orientert rundt kunst.
– Jeg ønsket å bli klesdesigner, og det har fulgt meg lenge, sier hun. Så fanget kunsten henne.
– Er ikke dette også en form for vitenskap?
– Jo, men jeg føler meg friere. Det akademiske språket forfølger meg nok, men jeg prøver å lande i det poetiske språket. Det fantastiske med kunsten er at man ikke trenger å finne noen svar. Jeg vil at kunsten min skal tale for seg selv. At den ikke må forklares. Fra publikum har jeg mottatt alle mulige tolkninger, og det er helt fantastisk å ta til meg.
Performance uten lyd
Vi synker ned på gulvet, og Malin Bülow viser videoer fra performancen som ble holdt på Galleri BOA på åpningen.
– Du har brukt ordet klaustrofobisk. Kan stillhet i en heseblesende verden ha en gjennomtrengende effekt?
– Ja. Det er stille under performancene, og det blir nesten sakralt. De foregår uten musikk og lydeffekter.
– Noen kan bli urolig?
– Ja, helt klart, og hva gjør det? Og hvis man blir for urolig er det jo bare til å gå, sier Malin Bülow.
Søker interaktivitet
– Å få danserne inn i verkene mine er det mest fantastiske for meg. Da er det verdt alle timene jeg har sittet med symaskinen, sier Bülow. – Jeg har funnet ut at det å bruke profesjonelle dansere fungerer best, da har jeg mest kontroll over den effekten jeg vil at den transparente membranen kan ha på publikum. Det gir meg anledning til å instruere og regissere så den effekten jeg ønsker å formidle kan nå fram til betrakteren.
– Er det interessant å inkludere publikum?
– Ja, det er superfint om de gjør det, men jeg vil helst at det skal komme naturlig. Derfor elsker jeg når barn kommer, for de gjør alt naturlig. Noen kravlet under duken, og jeg måtte gripe inn. Jeg vil at folk skal være nysgjerrig på hvordan det føles.
Universelt språk i et hus med sjel
Kroppen og bevegelser er viktig i Bülows elastiske univers, og hvilket hus passer vel bedre? Galleri BOA er huset i Anatomigården på Christiania torv i Oslo, og er et av de få gjenværende i utmurt bindingsverk innenfor det eldste byområdet. Anatomigården er Oslos eldste bindingsverkshus. Deler av det stammer fra 1640.
– Hvordan er viktig å utforme performance i installasjonene dine?
– Jeg vil bort fra det som er karakterspringende. Det skal være noe alle kan relatere seg til. Det er en kontinuitet i det jeg gjør, både med hensyn til installasjonene og performancene, og jeg vet hvor jeg vil gå videre. Det er en kontinuitet i prosessene mine, og det oppleves for meg trygt.
Befriende kontroll
– Tviler du noen gang på det du gjør?
– Nei, aldri på verket. Bare på meg selv. Derfor gjør det godt for meg å hvile i verket. Jeg vet aldri hvordan verket blir. Men det er nøye forberedt, og det gjør meg trygg. Derfor er jeg aldri redd for at verket vil feile. Jeg har kontroll, og jeg vet at når dansen kommer inn, så er jeg i ett med verket og føler på stor glede. Da kan jeg legge min egen kontroll bort og vite at det er danseren som overtar regien i min installasjon. Det er befriende.