Som tittelen forteller er det et politisk budskap Tor Einstabland formidler gjennom sine arbeider denne gangen. Dog med et innhold som er mindre politisk ladet enn man kanskje fornemmer av den kraftfulle tittelen.
Bildene er dokumentariske i en mye videre forstand. De skildrer ikke situasjoner som viser utfordringene mennskene lever under direkte. De gir heller en følelse eller en fornemmelse av hva konsekvensene blir under forholdene de er diktert til å leve under. Som om det ligger et filter mellom oss og menneskene vi møter. Dette er ikke noe tema man snakker åpent om. Einstabland tar altså ikke tak i hva som utløste sanksjonene og hva de politiske konsekvensene ble, selv om det er her kjernen i utstillingen egentlig ligger.
Sivilisasjonens vugge
Å jobbe kunstnerisk med et tema som inneholder så mye følelsesmessig kraft er en utfordring. Tor Einstabland vil at seeren skal få føle hva konsekvensene er gjennom de motivene han har valgt å vise. Iran er et vakkert land, utrolig rikt på historie, kultur og natur. Kontrastene blir tydeligere med dette som bakteppe. Man fornemmer lange kulturlinjer i menneskene her.
Hva sanksjonene har påført det iranske folk blir ikke nødvendigvis malt ut for oss med brede strøk, det er like gjerne de små stemningene som blir vist, følelsen av hva som er av betydning. Det er mye poesi og kjærlighet i det han formidler. Motivene kan virke tilfeldige, men er oftest resultat av lang tids forberedelser.
Som å skape et maleri
Einstabland sammenligner måten han jobber på med det å lage et maleri. Han kan påvirke motivet ved å justere lys, farger og kontrast, men han manipulerer aldri motivet. Det han fanger er planlagt ved at utsnitt, opptakstidspunkt, brennvidde og kameravinkel er bestemt på forhånd. Deretter er det de rådende tilfeldighetene som – hvis fotografen har ”lest” situasjonen riktig – skaper dramaet. Det menneskelige drama, historien skapes gjennom det som inntreffer og de følelsene som formidles der og da i omgivelser som bidrar til helheten. Helt uten annen instruksjon eller innblanding fra hans side enn det som forårsakes av denne tilfeldighetens regi.
– For meg er det viktig at kvalitet gjennomsyrer arbeidet.
Der ligger hele yrkesstoltheten hans begravet. Hvis han ikke får betrakteren til å fornemme dette viser han heller ikke sin integritet.
– Hele tilliten som skal til for å få oppmerksomhet bygger på at man er dønn ærlig! Tema jeg bygger mye av historiene på er melankoli, ensomhet og den typen mollfølelser. Noe de fleste kjenner på fra tid til annen. Det er vel der man lettest lar seg engasjere!? lurer han.
Ingen tilfeldigheter
Metoden hans er preget av nøyaktig forarbeid. Han nærmer seg tema gjennom observasjon og tanker. Han betrakter omgivelser og hendelser, leter etter hva han vil formidle. Observerer, skriver ned flere tanker, tar bilder, sirkler seg inn mot utstillingens kjerne og tar nye bilder. Denne prosessen tvinger ham til bunns i det han behandler og dermed formes innholdet i bildene som igjen gir sitt preg til totalopplevelsen. Kjernen i denne utstillingen er politisk, men det er altså relasjoner som opptar ham mest. Gjerne situasjoner som er universelle og som også oppfattes i vår egen, vestlige virkelighet.
Og det er dit han vil. Ingen likegyldighet, ingen halvhjertede snapshots. Det skal være et innhold som forteller en historie. Det er denne energien han vil ha fram i bildene sine. Og for så vidt i alt han foretar seg. Tor Einstabland er ekstremt pirkete på detaljnivå. Innhold, historie, komposisjon, farger, lys og kontrast; alt skal stemme om han skal kunne stå inne for arbeidet. Dessuten skal det tåle hans egen kritiske gjennomgang over tid.
Hvis han tar fram et bilde etter en stund og ikke får den følelsen han hadde da han skapte det, kan det eventuelt justeres som et redningsforsøk. Hvis ikke, har det ikke det som skal til.
Å jobbe alene
Jobben som kunstfotograf er en ensom reise. Og kanskje nettopp når han er på reisefot. Noen ser på ham med misunnelse der han drar av gårde og bruker tid på det han brenner for, reiser hit og dit for å knipse et bilde i ny og ne. Faktisk er det knyttet både usikkerhet, ikke så lite følelse av krav til å innfri – både innenfra og utenfra – og til og med utrygghet for hva som kan oppstå, til disse reisene. Men denne uroen er også en drivkraft og gir ham en desto større seier når han lykkes.
– Jeg har lært meg å stole på magefølelsen, innholdet skal fortelle deg noe og det må ligge en kraft der! Det mest nærliggende er å tak i de psykologiske prosessene og forsøke å formidle det. Noe som gir seeren noe å kjenne seg igjen i. Når vi bruker hele tankeregisteret inkludert det ubevisste kan man komme mye lenger i slike prosesser. Å utfordre seg til å tenke tanker man ennå ikke har tenkt. Først da begynner den egentlige prosessen, sier han.
Balansen han streber etter er resultatet av all hans kunnskap, erfaring, vilje og sans for estetikk. Tor er ekstremestetiker og perfeksjonist til det irriterende. Ingen skal kunne felle ham fordi han ikke behersker håndverket. Fotomediet som kunstform er stadig utsatt for skepsis. I tillegg til det tekniske nivået må bildet formidle noe som gir det en kvalitet ut over det man ser – nemlig substans. Noe man kjenner igjen, noe man kan fornemme som en betydning. En betydning for fotografen som seeren skal kunne fange opp. Med det som utgangspunkt mener han at man kan krysse linjen for kunst.
– Både innholdsmessig og teknisk er det mye motstand når et bilde skal formes. Bildet tvinger deg til å bruke alt du har av kapasitet for å gjøre det større enn deg selv. Til og med mine sosiale egenskaper har jeg bruk for. Jeg betrakter og observerer for å bruke dette som min palett når jeg lager bilder. Det er verktøyet for å forme innholdet. Jeg må jobbe meg innover i bildet. Det tekniske er på mange måter selvsagt. Det skal bare være på plass når man gjør opptaket, og når bildet er tatt bruker jeg mye tid på å raffinere sluttresultatet, forklarer han.
Framdrift og mer oppmerksomhet
Kunstfotograf Einstabland hadde sin første utstilling rundt år 2000. Siden har det blitt noen jevnlige utstillinger og tålmodig arbeid. Det nytter ikke å presse seg på med fakter og spill. Innholdet må stå fjellstøtt for seg selv.
I 2013 ble han antatt ved Høstutstillingen i Oslo. En stor seier og selvsagt et løft på flere måter. Mer oppmerksomhet, mer salg og invitasjon til nye utstillinger. Utstillingen på Galleri Gamle Oslo er starten på en sesong som kan se ut til å bli travel. Temaene i de neste utstillingene fanger andre sider av tilværelsen enn det vi ser denne gangen.
Neste stopp er utstilling på Fotografiens hus i Oslo 6. mars og deretter en i Berlin 20. mars. Hva som skal skje deretter er foreløpig ikke offisielt, men for hvert steg han tar øker folks oppmerksomhet og gjenkjennelse for hva Tor Einstabland besitter av kvaliteter.