De kaller det en magisk og urovekkende opplevelse - PLNTY | kulturmagasinet

De kaller det en magisk og urovekkende opplevelse

En smal hule med hengende bryster lik stalaktitter fra taket. Oljesøl i organiske former, taktile jordhauger. Kunstnerens bestemor på 82 år hopper fra et helikopter med heslige fingre og vinger. Syngende barn i Ekeberg-parken og velkjent søppel. Velkommen til franske vibber.

En hviskende stemme i hele rommet, blanke vannspeil, myk stein og uroer i taket med godteripapir, metall-rør, vakre glassfugler, en sprutende fontene – gulv som åpner seg til underverdenen og en VR-opplevelse med nakne kvinner. Kan dette være årets vakreste utstilling? Hvis du kan, se den med egne øyne Nasjonalmuseet frem til 14. februar.

Laure Prouvost ble født i Lille, Frankrike (1978) og har nå base i Brussel. På Nasjonalmuseet stiller hun ut «Above Tears Qui Float» frem til 14. februar. Foto Annar Bjørgli / Nasjonalmuseet.

100 % sanselig

Jo mer kunst en ser, jo mer kresen kan en bli. Ofte går det år mellom hver kunstopplevelse som treffer meg i mellomgulvet. Enten blir opplevelsen for intellektualisert, for introvert eller for åpenbar. Altfor sjelden tør samtidskunsten spille 110 % på sansene og ha tillit til betrakteren, uten å ha et kompendium eller en problematiserende teori å vise til – for å være på den sikre konsensus-siden, liksom for å bli tatt på alvor. 

Når en fransk kunstner nå inntar Oslo og blander daim-papir, kikkerter, et kamikaze-telt, strå, tau og syngende barn til et dikt uten ord – er det rett og slett magisk – et surrealistisk narrativ hentet fra poesiens og drømmens verden.

– Jeg ønsker å forføre folk inn. Man skal legge av seg sin beskyttelse, slippe kontrollen og bli hovedpersonen i verket – slik en god film og litteratur gjør med deg, har franske Laure Prouvost forklart i et tidligere intervju.

«Laure Prouvost. Above Tears Qui Float» © Laure Prouvost/BONO, 2022. Courtesy of the artist Foto Nasjonalmuseet / Annar Bjørgli.

Sponset av Fredriksen-familien

2400 kvm har blitt forvandlet til en hel-sanselig verden i Nasjonalmuseets Lyshall i tredje etasje. Selv om Norges Asma-forbund har vært på banen og kritisert røyken som siver mellom bena til publikum som ikke-barnevennlig – er Prouvosts kontrastfylte univers Above Front Tears Oui Float – en forførende drøm for tre-åringen så vel som den kresne kunst-elskeren. 

Utstillingen er også den første i museets samarbeid med Fredriksen-familien som mesen: Fredriksen Commissions er et ambisiøst utstillingsprogram, der fem utstillinger over ti år vil gjøre det mulig for publikum å se store verker av ledende internasjonale kunstnere som museets budsjetter ellers bare kan drømme om.

Les også:  Myndigheter forfølger kunstneriske ytringer i Europa
Ikke særlig mye å gå på. Slik så det blant annet ut da de monterte utstillingen «Laure Prouvost. Above Tears Qui Float». Foto: Andreas Harvik / Nasjonalmuseet.

Gjennom en puppehule

Som besøkende i tredje etasje ankommer du gjennom en smal hule; hulen vi alle kommer fra og med en referanse til de tidlige hulemaleriene – menneskets første kunstneriske aktivitet –  vår streben etter å avbilde det rundt oss og forstå. Med en umraco-nøkkel kan du selv risse inn dine egne tegn. 

Verket viser den globale oppvarmingens ødeleggelser og fuglenes kamp for å overleve, samtidig som vi oppfordres til å sveve over skyene i et grenseløst univers hvor vi i fellesskap kan oppleve glede, kjærlighet, og frykt for terror og krig.
Kurator Eva Klerck Gange

Hulen smalner innover – og rosa patter fra taket minner oss igjen på opphavet vårt og mors bryst. Du er i ferd med å gå ut i lyset, som gjennom en fødselskanal, eller en reise fra ur til moderne tid. Ute av hulen, hører du den hviskende stemmen – intim – som om ordene kun er ment til deg, og ikke de andre: Hemmeligheter og betroelser mellom to elskede, eller en beroligende hvisken for barnet som skal sove eller være trygg. Kunstneren tar vare på deg, i sitt univers. Du bare hører henne, men du vil aldri se henne selv i sine verk.

En naken eldre kvinne flyr gjennom luften med lange fingre som blir til vinger. Hun henger i et tau fra et helikopter og viser oss sin verden av syngende barn, himmel og skog der nede. «Above Front Tears Oui Float». Courtesy of the artist. Photo Alex Kachkaev.

Bestemor på 82 som flyr

Et slags vannspeil brer seg utover foran en enorm buet vegg. En naken eldre kvinne flyr gjennom luften med lange fingre som blir til vinger. Hun henger i et tau fra et helikopter og viser oss sin verden av syngende barn, himmel og skog der nede. Store steiner har landet på røyken, som siver utover gulvet i rommet, som om vi går vektløse rundt på en sky. En blanding av en fisk og en fugl spytter vann fra en munn til en annen i en fontene. Vi setter oss ned på en sky-lignende betongformasjon, som er overraskende myk, og en belyst åpning åpenbarer seg over oss, fylt med bevegelige uroer med søppel festet på ståltråd som vaier i vinden. Du vil ikke gå, vil bare bli sittende sammen med de underlige fuglene, i lyset.

Les også:  Nasjonalmuseet gir oss troen på kunsten igjen
«Laure Prouvost. Untitled (Bird 2)» © Laure Prouvost/BONO. Courtesy of the artist

VR-kunst viser verdenen i rommet

Den andre delen av utstillingen er mørkere, igjen ankommer du gjennom en gang; en arkitektonisk konstruksjon. Et oljelignende søl erstatter vannet og fjær og søppel og planter har klistret seg fast. Jordhauger og et slags mørkt teppe-dekket telt med vinger understreker dystopien. Enkelte steder åpenbarer linoleumen seg i sprekker og huler. Vi ser ned i underverdenen – som speiler det som er under gulvet – og hva vi gjør med verden rundt oss. Med hverandre. To kurver med solbriller festet utenpå kan dras ned over hodet – og en VR-film inne i kurven viser verdenen i rommet slik den var før tilsmussingen. 

Fire-fem nakne kvinner danser rundt, livaktige, uskyldsrene – og er våre guider. Men hva er virkelighet? Da eller nå? Eller ingenting? Hva tror vi på? Et lite skilt sier: THIS SIGN WANTS TO MAKE YOU LEVITATE. Er det dette alt handler om?

– Dette er det største verket jeg har gjort. Fuglemotivet begynte jeg med da jeg var Frankrikes kunstner under Veneziabiennalen i 2019, sa Prouvost før åpningen på Nasjonalmuseet.

– Jeg vil vise hvordan vi mennesker alltid har ønsket å fly. Under pandemien har vi vært låst til bakken. Hva gjør dette med oss? Det handler om å slippe opp, både mentalt og fysisk. Kan vi komme nærmere himmelen? Nærmere fuglene?

Om kunstneren:
Laure Prouvost ble født i Lille, Frankrike (1978) der hun vokste opp med en mor som var lærer og svært katolsk troende, og en far hun har beskrevet som en visjonær og drømmende forretningsmann. I dag har hun base i Brussel. Hun tok sin bachelorgrad ved Central St Martins, London i 2002 og masterstudier ved Goldsmiths College, London. Hun deltok også i LUX Associate-programmet. Laure Prouvost mottok MaxMara Art Prize for Women i 2011. 

 

Close