Humor og alvor i skjønn forening på Østfold kunstsenter - PLNTY | kulturmagasinet

Humor og alvor i skjønn forening på Østfold kunstsenter

Å gå på kunstutstilling for å få seg en god latter er sjelden vare. Kunst er ofte både seriøst og alvorlig. Med et 68 minutter langt videoverk tar greske Anna Vasofs humor og alvor et grepa tak i lattermusklene på Østfold kunstsenter.

I Fredrikstad bobler humoren ofte og på flere måter, og nå avgir en kunstvideo på Østfold kunstsenter frydefulle latterkuler. Men her finner du også kunst som selvfølgelig absolutt ikke er til å le av. 

Anna Vasofs humor stammer fra dagligdagse kilder, som når man vasker opp og såpe kommer ut av et overløp i kummen.

Både humor og alvor på Østfold kunstsenter

Tome Kommedals (f. 1970) «Oksymoron» er drevet av materialnysgjerrighet og har besluttet å følge det avsluttende kapittel i historien om norsk pelsdyrhold, og hun er én av tre kunstnere som vises frem til 18. desember. Dokumentarfotograf Ingun Alette Mæhlum (f. 1973), derimot, er tredje utstiller. Hun har et skøyeraktig blikk på et krevende liv langs kysten i nord. 

Pelsbitene Tove Kommedal mottok og som utgjør deler av kunstverkene i Oksymoron, kom sortert i disse eskene.

Obskur humor på video

Anna Vasof er invitert til Fredrikstad fra Hellas med sin video «Opening the Mind and Other Stories». Hun har studert arkitektur ved universitetet i Thelassy (2010) og videre «transmedia-kunst» ved kunsthøyskolen i Wien (2014). Dette er et sjeldent innslag på den norske kunstscenen, som jo rommer så mangt, også humor – men ikke som dette. Vasof byr nærmest på ekshaltrert galskap, og rytmen i filmen sørger for at pushmeldingene aldri stopper. En ide mer hysterisk enn den andre. 

I jakten på lyd og forskjellige klanger har Vasof anrettet en mikrofon på hodet og slår pannen inn i forskjellige materialer. Også hvordan lyden er klippet skaper latter.

Små pauser og overraskelser

Små pusterom, ja – det får vi som en bonus til å hente seg inn og forberede seg på neste «stunt». Kunstneren selv byr ikke på et eneste smil. Dørgende alvorlig utføres en undersøkelse av lyd, der hun dunker hodet inn i forskjellige materialer med en mikrofoninstallasjon på hodet. Willem Tell? Nærbilde av kunstneren, også her med en installasjon på hodet som holder et eple. I neste scene løper hun av gårde, for deretter å løpe på pilen som står stille.

Humor av denne typen er et sjeldent innslag på den norske kunstscenen

Stille står hun også i mange sekunder når hun holder et munnbind, slik som strikken på en sprettert. Vi venter. Hun bygger momentum. I neste scene ses hun i et speil. Blikket går. Swop. Hun slipper munnbindet. Overraskelsesmomentet. Der sitter det på ansiktet. Man blir fort limt til benken i rommet. Hva er det neste Vasof har funnet på? Og det neste?

I denne installasjonen til Anna Vasof der en vifte blåser vinden oppover, er en graf avtegnet på en transparens. Når viften, som beveger seg fra side til side blåser på transparensen, peker pilen oppover – og nedover når viften går andre vei. Litt som livet, kanskje?

Mykt, men mye vold og smerte

Mer alvorlig blir det når Tove Kommedal driver med mer forskningsbasert kunst, som for eksempel  å gripe fatt i materialer som kommer hennes vei. Og nå er det pelsmaterialet som står i fokus. Pels er mykt å ta på, men representerer også mye vold, smerte og død. Tematikken i utstillingen er hentet fra striden mellom dyrevernere og pelsdyrnæring. Skinn i stykker representerer også menneskets historie og defineres som våre eldste klesplagg. I vår tid, kanskje mest som statussymbol, frontet av berømte stjerner, og norsk pelsdyr-industri var i verdensklassen fra rundt 1930. 

Tove Kommedal bruker materialer som er tydelige nok og henspeiler på bruken av pels, historisk og som motefenomen, men også på oppdrettsnæringen. Kommedal skal følge den til den avsluttes i 2025.

Historisk perspektiv

Fra at pelskåper ble solgt dyrt, har vært drevet frem av for eksempel motebransjen, tar kunstneren frem et eksempel fra 30-tallets New York, hvor et sølvrevskinn ble solgt for to millioner kroner i dagens verdi. På sin side tar TV2-dokumentarprogrammet «Rikets tilstand» i år 2000 opp problematikken med mink som biter hull i hodene på hverandre. Nå skal Kommedal følge industrien til den legges ned i 2025. Pelsstykkene her har hun fått fra nedlagte pelsmaker Olaf Pettersen & Co i Stavanger. 

Ingun Alette Mæhlum fotograferte innbyggerne på Tussøy i to år.
I to år fotograferte Ingun Alette Mæhlum de 9 fastboende på Tussøy i Troms. Her er det naturen som bestemmer tempoet til de som bor der.

Naturen bestemmer livet

Nordnorsk liv, mye venting og derav forunderlig humor foregår gjennom kameralinsen på Tussøy, et prosjekt fra 2017. Dokumentarfotograf Ingun Alette Mæhlum fra Hamar er bosatt i Tromsø og i to år har hun fotografert livet på øya i nord. Med analogt kamera og svart-hvitt film, fremstiller hun hvordan naturen bestemmer livet på et slikt sted. Og hun formidler situasjoner der den norske, lavmælte humringen oppstår fordi livet er hardt og fordi, når man lever på en øy, da er det enkle det beste – et idiom som besto før reklamen tok det. 

Dagliglivet på Tussøy. En grillseanse, tenker du og går kanskje forbi? I bildet avdekkes mange artige detaljer som får en til å trekke på smilebåndet. Om man har tid til å se det.

Underfundig humor

Sauer, pølsegrilling, ingen av motivene er tydelige med det første. Dagens, ofte skarpe kontraster og overtydelige budskap, preger verdens kommunikasjon. Her går Mæhlum helt den andre veien. Detaljene gjemmer seg, selv om de er midt i synsfeltet. Sauepelsen spiller oss også et puss, og trekker tanken raskt inn mot koselige sofaskinn, hvilket det helt klart ikke er. I enkelte naturbilder, når du går helt nært, ser den vakre overflaten ut som fine blyantstreker. Mæhlum er utdannet som fotojournalist ved Høgskolen i Oslo og ved Høgskolen i Volda.

 

Close