Livet henger i en tynn tråd. Ikke én gang, men flere. Vi er med Christine Koht i sykesenga, blir kjent med de livreddende englene, team Koht, apparater og sonder og katetre, mamma og særlig Pernille, som i løpet av tiden Koht kjemper for leve, får blodforgiftning og hilser på St. Peter i porten, hun også. Christine og Pernille har skrevet boka sammen.
Et drama uten sidestykke
Historien er et drama uten sidestykke, som naturlig er når et menneske kjemper for å overleve og står ansikt til ansikt med døden. Her har Koht leseren i sin hule hånd – hun får all oppmerksomhet – men alt er også ubegripelig. For hva vil det si å stå vaklende på kanten mellom liv og død, egentlig, om du ikke har opplevd det? Sjakk matt. Men hvordan overlevere den opplevelsen til andre? Christine Koht prøver, gjennom å dele informasjon om dagligdagse detaljer, timer og minutter, å få oss til å forestille oss dette, ikke minst reflektere i detalj over hvor heldige vi er som har livet – og minner oss på at vi som oftest tar det for gitt.
Koht får alvorlig føflekkreft
Christine Koht er en kjent programleder fra NRK TV, spaltist og stand-up-komiker. Blikket hun sender leseren på forsiden av boka «Dødsfrisk» – et portrett tatt av Agnete Bruun – er på mange måter slik vi kjenner henne, den utfordrende, kraftig sminkede, elegant utspjåkede, litt klovnete skravlebøtta som banet seg vei i alskens glitter og stas fra radio til TV-skjermene og folks hjerter tidlig på 2000-tallet – mens man ennå drev med lineær televisjon i landet her.
I 2018, ved starten av tidenes stand-up-turne, er hovedpersonen tørr i halsen og mister hår i dusjen. Stress, tenker produksjonen. Men Koht har fått en sjelden føflekkreft med sju prosent sjanse for å overleve.
«Hvis jeg føler noe og ikke sier det, har jeg egentlig følt det da?» spør Christine Koht i boka «Dødsfrisk»
Hun var en galskapens kjæring uten blygsel for å krysse sosiale grenser. Hun kysset på intervjupersoner med knallrøde lepper og ga bort myke klemmer. Var trygg og tilstede i intimsonen, der mange kunne føle seg ukomfortable. Hun pratet på inn- og utpust, avbrøt de fleste fordi hun var så ivrig og lo høylydt av sin egen nysgjerrige personlighet. Det gjorde vi også.
Fikk føle på feilbarlighet
På TV fikk Christine Koht menneskeheten til å føle at det var OK å være feilbarlige. Ingenting å skamme seg over. Og når ståheien hadde lagt seg, kunne hun i samtaler med folk komme dem godt under innunder huden med uventet dybde og alvor.
Så her er vi. Med en bok som nettopp handler om norm og motsatt, nemlig det å forberede seg på å dø. Christine Koht har mange tanker om hvordan samfunnet rundt forholder seg til henne, der hun forsvinner inn i et skjørt overlevelsesmodus. Hun bekymrer seg over hvorvidt hun kan svare på en sms med bare en hjerte-emoji uten tekst, det spiser av livskraften. Hun kjenner på skam over hvordan hun blir eksponert overfor de som skal hjelpe henne. Hun forstår at overgivelse er eneste vei fremover.
Slipper oss ikke helt inn
Kan ord bli overflødige? Rent teknisk er boka skrevet i referatform, og mye på utpust, og preges av hvor lagt inn Koht egentlig ønsker å slippe leseren. Vi holdes på en armlengdes avstand. En scene der Koht er ute og går noen skritt med rullator på Rikshospitalet en kveld, blir et slags vendepunkt. Kvinnen hun møter i korridoren en stille kveld har fått dødsdommen og bare uker igjen å leve. Det er et sterkt møte som virkelig treffer følelsene i leseren.
Dette scenarioet har Koht stått i. En uvelkommen bakterie er nok til å sende henne til himmelen. Ja, eller hvor vi nå skal når vi dør. Dette er en bok om å befinne seg hinsides seg selv, i en fysisk kropp som gjennomgår utallige behandlinger og ekstreme forandringer. Selv i dag må Koht ta det rolig, innse at hun har begrenset kapasitet. Men å trekke pusten kan virke som en bedre måte å leve på. Ikke bare for Christine Koht.