– Å flytte grenser er å overskride noe i meg selv, tror jeg, sier Edvarda Aslaksen Braanaas (f. 1963), – å komme videre og oppdage noe nytt i meg selv.
Å hente skaperkraften i seg selv
Dette er en uttalelse som på mange måter kan virke høytflyvende for folk som skal få det daglige regnskapet til å henge i hop. Men for en kunstner, som henter all sin skaperkraft og kapital i seg selv, er det ofte selvet som må undersøkes. Hva kan kunstneren få ut av det?
Uttalelsen kvitteres ut hos kunstnermakker Benedicte Aubert Ringnes (f. 1981). For sistnevnte er det å flytte grenser selve livet, noe som hører med, og hun utfordrer seg selv med å utføre fysiske øvelser som gjør henne livredd hver dag. Som å hoppe ned i vannet fra store høyder.
– Om jeg skulle holdt meg i komfortsonen hele tiden, hadde jeg blitt deprimert. Punktum.
Ingen eksponering uten risiko
Ingen motiver er sett av den andre kunstneren i duoen. Men det er kanskje ikke så viktig. Viktigere er kanskje det å forstå hvor en kunstners drivkraft kommer fra. For det er ikke uten risiko at man eksponerer sitt tankegods på et lerret eller i form at en skulptur, et foto eller annet – som nettopp skal besiktiges av noen. Og tolkes. Ringnes mener ikke at hun har til hensikt å pushe andres grenser:
– Jeg tenker i forhold til kunsten, sier hun før hun forflytter seg over på tilskuerens banehalvdel, – så har jeg tenkt at akkurat denne utstillingen som representerer det å flytte grenser, er noe jeg selv opplever at jeg gjør hele tiden.
Sin egen målestokk for resultater
Tanken om å ha seg selv som målestokk for sine resultater, kan fort høres ut som hvordan en idrettsperson jobber, som å slå sine fysiske rekorder, nå lengre, høyere opp og til slutt få en pallplass. I kunstnerens tilfelle, å bli sett, tolket og gjerne forstått.
Kunstnerne har begge jobbet med temaet å flytte grenser, på hvert sitt vis og uten kommunikasjon i produksjonsfasen. Ringnes gjennom våre store eventyrere og utforskere som Fridtjof Nansen, Roald Amundsen og Thor Heyerdahl – Braanaas gjennom punktet der intellekt, kommers og kunst møtes, og hentet inspirasjon i motefotografi, film-stills, magasincovers og billboards. Men også modernisme og surrealisme fra hundre år tilbake og kvinner, malt i nokså tilforlatelige situasjoner og positurer.
Pushing Limits: Du får kunstopplevelsen, kan oppleve en sårbarhet, men allikevel er det en overflate der hvor man kan stille spørsmål om hvorfor det er pene damer eller tøffe karer som er avbildet
– I tillegg er det er jo mange diskusjoner omkring det å oppleve kunst – det er et språk som allerede ligger der og som kan være litt satt, fortsetter Braanaas. – Det er jo også mange som tenker: «hvordan skal jeg oppleve kunst?», for det stilles jo mange krav til betrakteren som på en måte kan være krevende – en forventning til hvordan en skal se et kunstverk. Jeg har selv mange venner som sier at de ikke kan så mye om kunst, «jeg vet ikke så mye», sier de, «kan du forklare»?
Seerens sjenanse og barrierer
Kunstnerne er enige om at det allerede her er etablert en sjenanse overfor kunst som kan skape barrierer for å oppleve den fordi den må oversettes fra lerret til betrakter. Det er noe de selv ikke ønsker skal være intensjonen med deres kunst. Men det er viktig å ikke misforstå. Det er ikke maleri uten kompleksitet vi står overfor.
– Det du ser, er det du får, poengterer Braanaas, – så er det mange lag i akkurat det også, det er komplekst.
De to kunstnerne mener at du får kunstopplevelsen, du kan oppleve en sårbarhet, men allikevel er det en overflate der hvor man kan stille spørsmål om hvorfor det er pene damer eller tøffe karer som er avbildet. Det ligger en kritikk i at noe er vakkert, at skjønnhet eksisterer i en poetisk sårbarhet. Det er en provokasjon for noen, som Braanas og Ringnes bruker tid på å utforske.
Utstillingen står i Galler A i Oslo frem til 23. oktober.