På programleder Fredrik Solvangs Instagram-konto skriver han om avlysningen: «Vi har fått så mange tilbakemeldinger om at det ikke er relevant eller greit å debattere hijab i lys av Iran-demonstrasjonene, at vi ikke går videre med planleggingen fram mot kveldens Debatten».
Solvangs fungerende redaksjonssjef sier samtidig til VG at de la bort temaet da «vi rett og slett ikke kom i mål med et godt nok panel til det vi ønsket å debattere». Iran-demonstrasjonene var utgangspunktet og utenriksministeren var bortreist. Men hvorfor spriker redaksjonens forklaring på avlysningen av en så viktig debatt? La oss hjelpe til.
Why hijab?
Fra et nysgjerrig ståsted skal det ikke mye til for å finne ut hva betydningen av å bære hijab innebærer. Ved å spørre på nett «why hijab?» får du svar på direkten via engelskspråklige nettsider og kilder eller opplysende Samina Alis TED-talks og debattinnlegg. Ifølge Wikipedia (eng) instruerer Koranen både menn og kvinner om å kle seg moderat. Noen kvinner bruker hijab for å unngå oppmerksomhet fra ukjente menn. Ifølge «Encyclopedia of Islam and Muslim World» innebærer bekjedenhet blikk, måte å gå på, bekledning og (beskyttelse av journ. anm) kjønnsorganer».
Kvinnefrigjøringen, hva skjedde?
Men spørsmålet vi stiller i nåtid, der i alle fall to-tre generasjoner norske kvinner har kjempet for kvinnefrigjøring, å kunne kle seg som man vil, ikke skulle bedømmes på grunnlag av kjønnsrelaterte attributter i arbeidslivet, få lik lønn for likt arbeid, leve ut egen seksualitet eller legning og så videre – er om ikke den vestlige hijaben representerer det motsatte? Ved å forsøke å skjule det helt naturlige ved oss, står vi faktisk ut fra mengden. Og når det norske samfunnet har tatt et oppgjør med kvinnen som seksuelt objekt, skal nå alle tvinges tilbake til et fjernt sted i historien og gjøre det igjen med omvendt blikk. Det blir som om videregående møter barnehagen i samfunnsutvikling. SV-politiker Gülay Kutal snakker klokt om bruk av hijab i Utrop.
Brennaktuelle temaer er også de ubehagelige
Det er kritisk at Debatten som program begrunner avlysningen på vidt forskjellige måter i en tid der også pressens sannhetsgehalt settes på prøve. I en artikkel i Stavanger Aftenblad leser vi i 2019 at mediene er helt avhengig av tillit hos leserne og seerne, at det tar lang tid å bygge opp og kort tid å bryte ned. Det bør Debatten-redaksjonen ta innover seg. Også ledelsen i NRK.
Om ikke oppdraget til Debatten er å ta opp brennaktuelle men også ubehagelige temaer som ikke alle liker, hva er det da? Pressen kan ikke tilfredsstille enkeltgrupper i samfunnet. Kan vi egentlig akseptere at et press mot redaksjonen var årsak til avlysningen?
NRK må ta sitt samfunnsansvar på alvor
22 år gamle Masha Amini blitt drept i Iran fordi hun ikke bar hodeplagget «riktig». Hun ble mishandlet så hardt av moralpolitiet at hun døde. Denne hendelsen er blitt dråpen som fikk begeret til å renne over i en kultur som tvinger kvinner til undertrykkelse gjennom kleskode. Oppdraget til Norges største og viktigste nyhetskanal og -redaksjon er å oppklare det som kan være en stor misforståelse hos folk flest her hjemme. Alle skal kunne forstå betydningen av hijab, både historisk, politisk og kulturelt. Gjennom å klargjøre begreper, holdninger og forståelse i en tid der kulturkriger raser og polarisering er på sitt verste, må NRK bringe dette til ut til folket.
Hvorfor spriker NRK Debatten-redaksjonens forklaring på avlysningen av en så viktig debatt?
Et forslag til panelet er Skam-skuespiller Iman Meskini, som ifølge Fredrikstad Blad er en av de mest fremtredende muslimske unge mennesker i Norge i dag. Hun har fått ros for åpenhet om sin religion og bruk av hijab og i 2018 utga hun boken #Minhistorieminmening (Min historie min mening). Meskini er den første kvinne i hijab på forsiden av en norsk utgave av et motemagasin, hun er listet på det internasjonale tidsskriftet Forbes «Under 30». Men på hennes Instagram-konto med mer en 500 000 følgere har hun ingen mening om situasjonen i Iran.
Forvirrende at radikalt er det samme som konservativt
I januar 2022 skriver samfunsdebattant Kjetil Rolness at «media elsker den tøffe feministen med det religiøst-konservative hodeplagget. Og det er tabu å sette spørsmålstegn ved det.» Han peker med det på det radikale ved at den radikale organisasjonen Kvinnefronten, som eier feministmagasinet Fett, har ansatt hijabkledde Sumaya Jirde Ali som redaktør. Det er ikke sikkert at det er enkelt å forstå at radikalt er egentlig er konservativt. Vi trenger fornyet kunnskap.
Mediene er helt avhengig av tillit hos leserne og seerne, det tar lang tid å bygge opp, kort tid å bryte ned
Høyre-politiker Mahmoud Farahmand, som med sitt debattinnlegg i M24 torsdag 27. oktober mener at debatten «om hijab i Norge og hijab i Iran er fordummende» kan få plass i studio. Redaksjonen bør i alle fall invitere stortingspresident Masud Gharahkhani, som tidlig var ute og proklamerte sin støtte til kvinnene i Iran, og NRK-medarbeider Sissel Wold, som med sin erfaring fra Midt-Østen og senere Tyrkia kan bidra med et overordnet syn på nettopp kultur, hijab og politikk. Også debattant Mina Bai bør få komme til orde i studio. Det bør også professor i midtøstenstudier, Berit S. Thorbjørnsrud. Og Sara Gulin fra organisasjonen LIM (likestilling, ingregrering, mangfold) ser gjerne ser at 2-åringer i Norge ikke skal bære hijab, noe barn heller ikke gjør i Midt-Østen.
Hijab som resultat av revolusjonen i 1979
Lily Bandehy er forfatter og debattant. I et debattinnlegg i Aftenposten den 17. oktober skriver hun at «Det er forskjell på hijab og skaut. Unge muslimer bør sette seg inn i historien». Selv ble hun født som iransk muslim på 50-tallet og kom til Norge som flyktning i 1988. Hennes historiske tilbakeblikk gir et klart bilde av hodeplagget: «Skautet som min mor og mange muslimske kvinner på hennes alder brukte, lignet på skautet som ble brukt i Norge av budeier som jobbet i fjøset eller på setra, eller hvis håret skulle beskyttes mot vær og vind». Men viktigst er dette: «Året var 1979, og det ble revolusjon i Iran. Da kom hijaben frem, og alle kvinner ble tvunget til å bruke den: min mor, jeg, nomader, folk i landsbyer og byer. Hijaben som vi ble tvunget inn i, var annerledes enn et skaut». Ifølge Bandehy stammer bruken av hijab slik vi kjenner den, fra iransk politisk påvirkning.
Vi trenger reale og skikkelige debatter
Tiden vi lever i er ei floke. Ord og meninger på nett og i sosiale medier kladder seg til i demokratiet, der vi kler oss som vi vil og holder om den vi vil på gaten uten å møte vold eller ukvemsord. Vi vet også at det ikke er helt sant. Homofobi lever i beste velgående. Å velte oss i ufiltrerte kommentarer og gørr kan vi gjøre på Facebook. Å lære og forstå kan vi gjøre i ordnede former på rikskanalen. Til det trenger vi debatter. Flere og skarpere, som bidrar til at motsatt syn blir skikkelig argumentert for, basert i fakta. Nettopp derfor må hijaben inn i en iransk kontekst for å forklare forskjellen til den vestlige, norske.
Pressen kan ikke trekke seg fordi politikere eller influensere med sterke meninger har kraft nok til å legge press på og stoppe en særdeles viktig meningsutveksling om noe som er større enn oss selv. Pressen skal være fri og uavhengig. Debatten-redaksjonen må mer enn gjerne svare på hva som ikke var «irrelevant eller greit å snakke om» i denne sammenheng. Vær så god, kjør debatt!