Hvor skal man starte når man skal si noen ord om Nordens største visningssted for kunst? Svaret er enkelt: med tro på kunsten og ikke minst vår kunsthistorie! Den har og har hatt en funksjon i våre liv.
Halvhjertede forsøk
Munch-museet med sin litt uviktige knekk ble for første gang besøkt i fjor sommer, og enkelte ble nedslått. Hvor var fokuset på kunsten og ikke på kuratorenes oppvisning? Munch bør i seg selv være stor nok og til å stole på. Hvor var selveste avsenderen og ikke minst en gjennomgående linje fra butikk til kafe til formidling? Det virket litt halvhjerta og halvgjort – unntatt utsikten fra rulletrappene og til toppen.
Bygget er romslig og gjennomtenkt, fra foaje til garderobe. Kunsten har hovedrollen.
Et snaut år står en ny og gigantisk festning av en bygning et steinkast unna Bjørvika. Hva nå? Hvor viktig er samtidskunstens brøl av selvfølgeligheter og vriene floskler og ord som materialiseres i alt fra maling til hestemøkk? Er det som sies klokt eller kritisk om eksistensialistiske spørsmål og verden rundt oss? Etter en dag på landets nye mastodont Nasjonalmuseet, er det lov å smile og få igjen troen på vår egen kulturarv og kunsthistorie, bagasjen vi har med oss.
Den viktige samiske kunsten
Det startet lavmælt, som å ankomme en norsk fjellhule – dog med rette linjer og modernistisk uttrykk – understreket av et viktig samisk verk museet har kjøpt inn: «Pile o Sápmi», reinsdyrhode-installasjonen – et enormt teppe av skaller med skuddhull i pannen – av Máret Ánne Sara.
Bygget er romslig og gjennomtenkt, fra foaje til garderobe. Både butikken og kafeen måtte oppsøkes utenom selve salene – det var heller ikke lagt opp til krimskrams eller forstyrrelser: Kunsten har hovedrollen når vi ankommer museet.
Kunsten viser vei
Turen startet der alt starter: kunstens vugge i antikken. Det er som å entre en italiensk palazzioutstilling med de mest utsøkte byster på opplyste sokler. Ingen utenomsnakk – bare om kunstarv og utgangspunktet for hvert et steinhugg og skulpturer for ettertiden. Derfra følger en klassisk akademisk skulptursal, med gamle kopierte kjenninger fra Skraperen til Venus fra Milo, presentert slik man har møtt de på museer gjennom århundre.
Kanskje skulle flere kunstnere blitt hedret med et eget rom, som Harriet Backer
Det nye Nasjonalmuseet fører deg videre inn i Middelalderens røde rom med kirkeklokker. Kuratorene har lagt til akkurat passe med tekst, lyd og nyere verk i dialog med fortidens stavkirkeportaler, funn og vår tidlig kirke- og ikon-kunst.
Kjolehistorie og kunsthåndverk
Og slik fortsetter vandringen i 1. etasje: vi blir dratt inn i norsk kjolehistorie i en utsøkt og balansert utstilling med drakter, catwalks og lys. Moderne kunsthåndverk blir avløst av eldre verk, og som publikum vandrer vi gjennom århundrene med installasjoner, gjenstander og gjenskapte rom – som i et lite rom der 500 år gamle broderte miniatyrportrett settes i sammenheng med moderne tekstilverk som krigsuniformene til Patrick Ian Hartley fra 2007.
Malerisamlingen i 2.etasje fra 1400-tallet til det 19-århundre har samme tanke som objektutstillingen. Kunsten i fokus, med små kuratoriske grep som bare krydrer beundringen for de store mestre. Kanskje skulle flere kunstnere blitt hedret med et eget rom, som Harriet Backer, men igjen – det er helheten som teller. Det er mange år siden norsk kunstopplevelse har vært så stor – og å se igjen Cezanne, Hans Heyerdahls pike ved vinduet og Gustav Wentzels Frokost og Kroghs Albertine i nye stramme, balanserte saler med høyt under taket som ikke har andre oppgaver enn å forsterke verkene – ja – det er julaften for mange og enhver.
«Jeg kaller det kunst»
Lyshallen og utstillingen «Jeg kaller det kunst» – understreker stor tro på samtidskunsten kroner arven og fundamentet i de to etasjene under. Lerreter var stukket inn via stålrør i sementblokker – som egnedesignete, røffe staffelier. Et portrett av en gris står side av Lena Trydals portrett av Märtha Louise alias Mona Lisa og det mye omtalte kongeportrettet. Så fortsetter utvalget av malerier, der kriteriet blant annet er «at kunstnerne ikke allerede er kjøpt inn til museets samlinger».
Det er ikke politisk korrekt eller hensiktsmessig å kritisere samtidskunsten sett opp mot ikoner som Cezanne og IC Dahl
Spørsmålet utstillingen bygger på er: «hva er god kunst? Og hvem bestemmer?» Det kan bli for banalt – her inne har noen allerede bestemt at en sirkel med hestemøkk er kunst – at dukker på en krakk som scroller på en mobil nedover sin egen instagramkonto er kunst, som Arne Ryggs «Uvurderelig og vurderlig» fra 2001 – eller to parrende røde hester, betongboksatver og lydinstallasjoner også er det.
Sammenligner ikke epler og pærer
Selvsagt er det noen gode innslag – som den enorme installasjonen til Vilde von Krogh innerst i MUSEVILLE-verden – en verden du febrilsk prøver å forstå som en gjennkjennelig men ubehagelig drøm. Arket på et gelender med teksten OBS KUNST forklarer kanskje alt.
Man skal ikke sammenligne epler og pærer – og det er ikke politisk korrekt eller hensiktsmessig å kritisere samtidskunsten sett opp mot ikoner som Cezanne og IC Dahl – men utvalget og presentasjonen av «Jeg kaller det kunst» – er for lite presis. Om intensjonen er å rette seg mot de som ikke ser mye kunst, er det små sjanser for at den lykkes med å få dem interessert. Marcel Duchamp satte allerede for 100 år siden et pissoar på et museum i Paris og kalte det kunst, så den debatten har stilnet.
Når ble det nye ikke kritisert
Det skal likevel sies at da Erik Werenskiold viste sin nye friske grønnfarge og motiver, gikk kritikerne av skaftet. Og Picasso fikk kvinner til å svime av foran sine motiver i Paris for 100 år siden – bilder som i dag er stuerene. Så intet nytt under solen. Om det kan vi lure på hva fremtidens kuratorer viser i Lyshallen om 100 år, og hva som står igjen fra vår tid. Når det er sagt, er konklusjonen i alle fall:
Takk til det nye Nasjonalmuseet for å ta kunsten frem til 1950 på ramme alvor og gi den heder og verdighet – og samtidig gi folket et så utsøkt, avstemt og gjennomført og bearbeidet museum!