Forventningene til de to utstillerne på Østfold kunstsenter (ØKS) var store. Pål Vigeland har prestert lenge, mens Elin Hedberg er omtrent to generasjoner yngre. Vi snakker om metallkunstnere med ulikt blikk og uttrykk.
Korpusteknikk og hammerslag
Mitt første møte med Elin Hedbergs (f. 1988) arbeider var i 2018 på Norske Kunsthåndverkeres Årsutstilling. Husker godt jeg tenkte at «at her har vi et talent som forhåpentligvis snart kan slå ut i full blomst». I forkant av utstillingen på ØKS gikk funderingene i hvilken retning hun har fortsatt i.
Forventningene til de to utstillerne på Østfold kunstsenter er store
Hedberg jobber i korpusteknikk. Det betyr at hun hamrer ut hule gjenstander fra en plate i sølv. Hennes arbeider er utført med synlige hammerslag. Det er Hedbergs forse. Hverdagsgjenstander med tydelige merker etter fysisk behandling skaper en subtil følelse av kunstnerens nærvær.
Bevart – hverdagsgjenstander
På ØKS har Hedberg tatt utgangspunkt i gjenkjennelige hverdagsgjenstander. Tittelen på utstillingen er Bevart. Arbeidene er plassert i grupper der hver gjenstandstype fått sitt eget domene, som kasseroller, boller, flasker, og så videre, hver for seg. Vellykket er grupperingen med flasker i forskjellig høyde.
Pål Vigeland har prestert lenge, Elin Hedberg er omtrent to generasjoner yngre
Ellers så kan tingenes plassering oppleves som problematisk. De er plassert på sokler i metall med plater vekselvis i tre og metall. Første tanke er at Hedberg heller kunne gått for en annen løsning. Når hun allerede jobber konseptuelt med kjøkkenprodukter, hadde de kanskje tjent på å orkestreres ytterligere. Hva med å lage «kunstige» kjøkkenskap og benker, løsrevet fra en tradisjonell sokkelpresentasjon? I så måte hadde bruddet med gallerisituasjonen blitt tydeligere, samtidig som de kunstige kjøkkenproduktene hadde blitt mer knyttet til opprinnelsen.
Malerisk Bærtur
Men det skal sies at i Bærtur har Elin Hedberg tatt arbeidet inn i en annen kontekst. Bøtten står på en flekkete duk med spor etter bær. Kontrasten mellom korpus og linduk tilfører en malerisk kvalitet som ikke er i de andre arbeidene.
Ut fra et konseptuelt ståsted er det to verker som bør fremheves – Oppslukt og Oppspart. Det første illustrerer sammenbrettet aluminiumsfolie, utført i sølv, i to rektangulære flater. Å gi rimelig aluminiumsfolie en slik transformativ statusheving synliggjør metallets verdi. Oppspart derimot er fire aluminiumformer i sølv. Også i dette tilfelle har et tradisjonelt bruk-og-kast-objekt fått en helt annen betydning enn den opprinnelige.
Vigeland – forståelse for materialer
I andre etasje finner vi Pål Vigelands (1944) utstilling Hånd-laget. Vigeland har en langstrakt karriere der han jobbet innen ulike fagområder; gullsmed, designer, kunsthåndverker og billedkunstner. Han har en god kjennskap og forståelse for ulike materialer. Det er tydelig vist i nåværende utstilling.
Det første man slås av når man ser Vigelands arbeider er variasjonen i materialer. Og ikke minst måten han forholder seg til de på. Støpt bronse, metallplater, sammenslåtte Nespresso-kapsler og Stabburet hermetikkbokser. Tidsperioden for de utstilte verkene spenner fra 2019 til 2022, med unntak for et arbeid som er fra 1998.
Arkitektoniske kvaliteter
La oss stoppe ved Bly-urne fra 1998. Den bryter på mange måter med de øvrige. Den er høy og langstrakt og har en finish som er råere. Bly-urne er plassert langs veggen, som en vokter. Samtidig har den arkitektoniske kvaliteter, som en brukken søyle. Det er også i dette arbeid man ser en tydelig kobling til Vigelands røtter i kunsthåndverket.
Skulpturen Vill-vekst (2022) i patinert messing og kobber er utstillingens sterkeste verk
Det kan være vanskelig å ta standpunkt hos Vigeland om hva som er kunsthåndverk eller skulptur. Grensene er visket ut. Og det kanskje også er en av grunnene til at man som betrakter kan se på Vigelands kunst uten å måtte ta stilling. Det er en befrielse å bare kunne ta inn. Nytelsesgenet får fritt spillerom.
Jobber med arketyper
På mange måter jobber Pål Vigeland med arketyper, om det så er et egg eller en kule, eller former inspirert av naturen.
Som i mange utstillinger er også her soklene problematiske. I Vigelands utstilling så er det lave sokler i samme høyde, plassert på skrå i rommet. Heldigvis er skulpturene ikke plassert langs veggen, men i rommet sånn at man får romopplevelsen. Men det er noe skjemmende da flere skulpturer bør komme høyere opp fra gulvet. Det er like mye som skjer på undersiden som oversiden i Vigelands skulpturer.
Skulpturen Vill-vekst (2022) i patinert messing og kobber er utstillingens sterkeste verk. Tynne plater i metall ligger over hverandre og følger nøysomt den imaginære kuleformen. Det arkaiske møter samtiden, det som er på vei å springe ut. På én måte kan det illustrere Vigeland selv, en mann som har passert 77 år. Det ytre kan synes å være gammelt, men under overflaten fins en vitalitet som hele tiden går nye veier.
Brukte Nespresso-kapsler
Vigelands nysgjerrighet eksemplifiseres i hvordan han tar i bruk ulike materialer og teknikker. Å jobbe med brukte Nespresso-kapsler og makrellbokser kan ses på som en kommentar til forbrukssamfunnet. Men jeg tror heller at han ser de iboende kvalitetene og ønsker å utforske mulighetene. Problematiseringen kan heller være opp til betrakteren?
Tross en aldersforskjell på 44 år så er det interessant å sammenligne Elin Hedberg og Pål Vigeland. Begge har metallet som utgangspunkt og begge har en arkaisk tilnærming i måten å uttrykke seg på. Allikevel så er kunsten til de to så vidt forskjellig.
Utstillingene på Østfold kunstsenter er åpne til 29. mai.