På Buer galleri i Oslo har han vist sin ufattelige tekniske kunnskap og bisarre verden i et lite stykke Mattias Härenstam i utstillingen «Der skyggene faller» i april.

Ligner noe kjent
En underlig fire-fem-beinet tre-vesen med en sort topp kroker seg opp fra gulvet i galleri Buer med tittelen «Langsomt, men nådeløst nærmere». Verket er laget rett før Ukraina-krigen og vitner om det som alltid ulmer. En smidd stor sirkel har påhengte objekter; som ligner noe kjent, men er likevel skulpturer du egentlig aldri har sett før. Et forbrent kranie? En knokkel? En amorf sak? Et rep?

En flirende munn
I en krok vender en dinglende mann i hvit skjorte og dressjakke deg ryggen. Skulpturen står ikke på gulvet, men ender i stritt hestehår som omkranser en tre-penis med stikkende tuster på. Ansiktet er kun en smal knokkel som stikker opp med en flirende munn – skåret ut i treet.
Man vet ikke om man skal le eller gyse. Det er både komisk og mørkt. Urovekkende og morsomt. Munterhet og et psykologisk mørke. Lekent og uhyggelig. For hva er det egentlig disse skulpturene og teknisk suverene store tresnittene handler om?

Lekent og uhyggelig
– Dette er vår første utstilling med Härenstam, forteller gallerist og kurator Tonje Buer og peker på de utrolig godt utførte tresnittene på veggene: En utsikt fra St. Hanshaugen, et motiv fra Botanisk hage og et fra Skøyen der også galleriet skimtes i lysningen som en liten fun-fact. Lys og skygge veksler utfra tettheten på snittene i treplatene, og lys og mørke er kanskje den røde tråden i utstillingen. Bokstavelig og metaforisk. Lange skygger faller over lyse blomster i et bilde. En lys hund kikker på oss, mens eierens lange skygger skaper et scenario du ikke har lyst til å gå inn i – denne gufne stemningen, helt stille, før noe skjer. Den vakre stemningen i tresnittet i glass og ramme av et par som kikker utover byen står i sterk kontrast til mørket som omslutter den nakne mannen ensom på et annet bilde.
– På min aller første kunstskole hadde vi klassisk undervisning i maleri. Vi fikk lære oss at man aldri kunne bruke svart til skyggene. Etterhvert klarte jeg også å se nyansene og de forskjellige fargene i det mørke. I tresnittene og de brente skulpturene i utstillingen er skyggene kullsvarte. Men det kan ikke finnes noen skygger uten lys, på samme måte som lys uten skygge ville ha vært uutholdelig, forklarer Härenstam.

Forløperen for voodo
En annen referanse det er viktig å kjenne til i møte med Härenstams kunst er vodun: Vodun er forløperen til voodoo og mye brukt i land som Benin og Togo. En gammel afrikansk religion som vil gi liv til det som er dødt ved hjelp av treskulpturer, besvergelser, hår, låser og tau. Skulpturene plasseres utenfor husene så onde krefter skal ta disse fremfor de levende som bor inne. Härenstam forsøker det samme med norsk eik og granitt. Å gjøre det levende – å vekke det døende.

Ikke for sarte sjeler
Å møte Harenstams kunst har derfor aldri vært for pyser eller sarte sjeler. Det er suggererende, skummelt, surrealistisk, sårbart og sterkt det han presenterer, der det «renner» ut av steinen og treet har fått liv som gamle vridende knokler eller forvridde kropper. Hår henger ned, munnen sluker deg eller knegger som gebiss og du vet ikke alltid om du er med i en poetisk verden eller et skrekkfilmtablå. Noe truer like under overflaten, nærmere enn du tror.

Å utforske sinnet
Karrieren hans, både som samtidskunstner og treskjærer, startet nettopp med en trang korridor i 2008 til UKS, «Den ukjente konsumentens dagbok», med vakkert utskåret trepanel og lampetter; en korridor du ikke ville gå inn i. Etter dette kom filmen som skulle hjelpe han å bearbeide hans fars selvmord, der Härenstam rekonstruerte hele dagen som endret så mye – mye for å bringe faren tilbake. Noen år senere utforsket han i ennå større grad sinnets tilstander i to videoarbeider, der en stor sterk mann i dress står og gråter med ryggen til oss i «Portrett av en mann som minner om min far». En annen video viser en mann som ler og ler til hele ansiktet blir en grimase.

Olaf Palme og en farsfigur
Det å miste en farsfigur, brukte Härenstam også i en utstilling på Akershus Kunstsenter i 2011, hvor også drapet på Olaf Palme ble trukket inn:
– Jeg ville tvinge folk til å se rommene i en bestemt rekkefølge, som scener i en film. Man kom først inn i et venterom. Der hørte man opptakene fra alarmsentralen da Olaf Palme ble skutt. Han var en slags farsfigur for Sverige. Fra Uten tittel (28. februar 1986) gikk man inn til filmen Lukket Krets, der kameraet beveger seg sakte mot et hull midt i en svensk forstadsgate. Man suges ned i hullet, inn i en bitende munn og innover i organer – til man spyttes ut gjennom lyset til starten av filmen igjen, har han forklart.

I Härenstams verden er vi ofte vitne til at kontrollen går tapt og kaoset bobler opp i overflaten. Og kanskje igjen et bevis på kunstnerens rolle som en pulstager på samtiden vi lever i. Som fanger det som er i gjære, som ennå ikke er manifestert – men kun manifestert i et underlig kunstverk som kun gir en følelse av noe.