Som liten var jeg som mange barn fascinert av krig. Jeg hadde pistoler og geværer og løp rundt sammen med venner og lekte at vi drepte hverandre. Å vokse opp i en by der «alle» jobbet i våpenindustrien ga det hele en ekstra spiss. Det var spennende å snakke med faren min om klasebomber, kanoner og granater. En gang designet jeg min egen super-tank.
Jens Stegger Leedal vekker interessen
Senere fikk jeg personlig avsmak for våpenindustrien. Og militærtjenesten fikk meg til å hate autoriteter som ifølge meg selv misbruker sin posisjon. Da jeg gikk på Kunstakademiet i Trondheim ble jeg overfladisk kjent med Jens Stegger Ledaal. Han vekket min nysgjerrighet først etter at Håkon Bleken kjøpte en av hans skulpturer.
Til tross for at jeg jevnlig har sett Jens’ arbeider, har jeg ikke klart å forstå interessen for krig og militære artefakter. Ofte har jeg tenkt at han har et naivt syn på krig og det militære, at Jens transformerer det til et kunstprosjekt for å ha lov til å leke krig som voksen.
Kan jeg få et intervju?
Jeg ba derfor Jens om et intervju. Kanskje det endelig var mulig å få svar på spørsmålene jeg ikke helt hadde villet stille. Så hva tenker han rundt kunst, krig og det militære?
– Jens, er du pasifist?
– Nei. Jeg mener det finnes situasjoner der det er legitimt å bruke militærmakt. For meg er det enkleste eksemplet kampen mot fascismen.
– Hvorfor er du så interessert i det militære?
– Det som ligger i spørsmålet ditt, er vel hvorfor jeg bruker det i kunsten min. Jeg har ikke en enkel forklaring på hvorfor, men jeg har latt det bli en kilde i arbeidet mitt fordi jeg ikke kunne eller ville se bort. Jeg ser at det blør inn i den generelle kulturen til alle tider, det ligger til og med avleiret i språket. I siste ende fremstår krig som et eksistensielt spørsmål for hele menneskeheten, og akkurat det var veldig tilstede i oppveksten.
– Du har siden 2011 jobbet med prosjektet Spatial Ops. Du skriver at du har bygd opp et lag av frivillige med infanteriet som forbilde, og kunst som formål. Kan du forklare hva det er og hva tanken bak dette «kunst-militære» prosjektet faktisk går ut på?
– Jeg har alltid likt å sette sammen ting som i utgangspunktet ikke hører sammen, skape kontraster. Opprinnelig var det et forsøk på å introdusere en arbeidsform og en tankegang jeg hadde lært i førstegangstjenesten, og å prøve lage kunst med det. Nå ser jeg på prosjektet både som en form for sosial skulptur og et kunstnerisk verktøy.
– I en tekst skriver du at du er opptatt av motsetningene mellom vårt forhold til krig og kunst, det nødvendige og det unødvendige, det meningsløse og det meningsfylte. Du omtaler også krigen som en tilsynelatende uunngåelighet. Når ser du på krig som en nødvendighet?
– Jeg ser jo ikke på krig som en nødvendighet, men det virker dessverre uunngåelig siden det er et mønster som er så tydelig avtegnet i historien.
– Du er opptatt av militære artefakter. Blant annet har du laget keramiske arbeider med utgangspunkt i pansersperrer, de såkalte tsjekkiske pinnsvin. Da jeg så disse skulpturene ble jeg straks veldig fascinert. Skulpturene er tross sin enkelthet veldig komplekse. Kan du si noe om dem?
– For det første er det en fascinerende form i seg selv. Den er enkel å sette sammen, og så får den veldig mange sider og retninger. Jeg har arbeidet med keramikk, lagde et par stykker og prøvde deretter å nøste opp i historien bak. Da oppdaget jeg at det kalles et «Rietveldsk ledd»blant arkitekter, og at tsjekkiske ingeniører lagde pansersperrer med akkurat den sammenføyningsmetoden som var vesentlig for Gerrit Rietvelds «Red Blue Chair» noen år etter, omtrent i 1935. For meg er det et interessant kontaktpunkt mellom ytterkanter av den samme kulturen.
– I flere prosjekter jobber du med militær forkledning, eller kanskje vi skal kalle det maskering. I krig handler det om å forhindre fienden fra å oppdage deg. Men du tar forkledningen inn i gallerirommet, eller under et lands kunstprosjekt, ut i naturen. Ser du motsetningen i å lage krigens mønster til dekorative elementer?
– Jeg er ikke enig i at jeg bruker det som dekorative elementer. Det vi bruker kamuflasje til i «Spatial Ops» er som et komposisjonselement. Arbeidstøyet er skapt for å gli inn i terrenget på avstand, mens skulpturene i prosjektet er tydelig farget, det er et bevisst valg.
– En av tingene som jeg sliter med, er å forstå din kunst fordi du favner så bredt. Du jobber med performance/land art, video, skulptur og grafikk. Det er en rød tråd, men allikevel er det vanskelig å knekke koden. Hva tenker du om det?
– Jeg har vel kommet til et punkt der jeg er blitt flinkere til å akseptere min egen prosess. Jeg følger impulser, og så forsøker jeg å redigere. Refleksjonene former arbeidet videre, og det fører både til blindveier og læring. Resultatet kan nok fremstå som sprikende selv om jeg selv ser sammenhenger på tvers av form og tematikk, som romlighet. Men dette er jo noe som jeg så og si ser innenfra, jeg godtar vel at jeg ikke har helt kontroll. Mine beste arbeider oppstår nok når jeg ikke prøver å finne på grunner til å lage dem.
Etter at dette intervjuet ble til har Russland invadert Ukraina. Europa står igjen overfor en enorm konflikt som vi i skrivende stund ikke har oversikten over. Mennesker som tidligere vært NATO-motstandere har begynt å revurdere sine standpunkter. Å forstå kunsten til Stegger Ledaal er fortsatt vanskelig, men lang vanskeligere er det å forstå nødvendigheten av krig.
De historiske metallkonstruksjonene som Ledaal har malt og som nå kan ses på Oslo S ble brukt under andre verdenskrig og har frem til nå stått på Trandum leir, ved Gardemoen, en tidligere militærleir. Stridsvognssperrer, også kalt Tsjekkiske pinnsvin, dukker nå opp i bilder fra Ukraina.