Bak Domkirken i Oslo sentrum ligger de gamle Basarhallene. Det spesielle komplekset var opprinnelig slakterboder fra midten av 1800-tallet. I slutten av 1960-årene ble stedet overtatt av byens kunsthåndverkere som var andelshavere i «Brukskunstcentret i Basarhallene». Siden den gang har bygningen vært et kulturelt tilholdssted med stor aktivitet.
Slo seg ned i Oslo som keramiker
Grete Wexels Riser har en lang karriere bak seg. Allerede som to-åring fikk hun smak på leirens egenskaper. Det førte senere til praksisplass hos nestoren William Knutzen og studier ved Statens håndverks- og kunstindustriskole (i dag KHIO). Etter en del flytting til Venezuela, Spania, Nes på Romerike landet hun i Oslo for rundt 40 år siden.
Flytter fra Basarhallene i mars 2022
Siden 1996 har Riser hatt keramisk verksted i Basarhallene og her mimrer hun om faget, gamle dager og fremtiden. Hun er flasket opp som pottemaker og elsker å dreie de enkle formene. På spørsmål om hva hun tenker når hun dreier opp den samme kannen for firetusende gang, kommer svaret kontant: – Jeg gleder meg bare over å gjøre det. Det er ren terapi å sitte ved dreieskiva. Så når jeg gjør det, er det ingen andre ting som betyr noe. Jeg må konsentrere meg om det, sier hun.
Når hun blir spurt om hva som vil skje når hun flytter fra verkstedet, er svaret at det er litt kaotisk
Men har Grete en dårlig dag så får hun det ikke til. Da begynner hun å rydde. – Jeg prøver å aldri gå fra verkstedet før det er hyggelig å komme tilbake hit igjen.
Får respons på tingene
ÅVerkstedet til kunsthåndverkeren I Basarhallene kombineres med eget utsalg. Hun har åpent tre dager i uken. Da kan plutselig en kunde avbryte henne midt i arbeidsprosessen. Men Grete liker kontakten med kundene.
– Jeg får respons på tingene mine. Det er veldig positivt.
Hun synes derimot at det har vært rart med pandemien.
– Det har vært mye færre folk. Men jeg har fått arbeidsro og jobbet og jobbet. Samtidig har hun vært i tvil om å bare produsere når kundene ikke vært der. Men datteren Camilla har vært en viktig støtte som fått henne til å tenke positivt.
Å jobbe som keramiker er hardt arbeid
Å jobbe som keramiker er meget krevende. Det er et hardt fysisk arbeid. Vondter setter seg gjerne i hender, armer, skuldre og rygg. Grete sier hun opplever å bli stiv etter å sitte som et åttetall over dreieskiva. «Støvlunge» fører også til at mange keramikere dør tidlig. Men hun har jobbet forebyggende i alle år. Hun vasker gulvet jevnlig og er forsiktig når oksidene blandes. De som ikke gjør det kan oppleve mye ubehag. Riser forteller om en keramiker hun kjente som alltid prøvesmakte på glasuren. Da han ble eldre smuldret skjelettet opp.
Flytter, men slutter ikke
Når hun blir spurt om hva som vil skje når hun flytter fra verkstedet, er svaret at det er litt kaotisk og at det hun funderer på er hva hun skal gjøre med livet som er igjen. Hun har lyst på et lite verksted. Kanskje flytte til Fredrikstad der datteren bor, og muligens ha noe i fellesskap.
Samtidig har Grete fått en invitasjon til å flytte inn i en ung kollegas verksted. Hva som skjer er det ingen som vet, heller ikke Grete. Men i mars må hun ha ta et valg. Da skal hun ut av verkstedet. Det er fortsatt anledning til å ta turen innom Grete Wexels Riser i Kirkeristen og slå av en prat – og kjøpe keramikk.