Utstillingen er et stort «must» denne måneden – enten du skal investere i kunst eller bare få et deilig energisk pusterom fra alt annet. Uansett vil du få tilbake trua på kunsten, der alt jåleri, intellektualisering og intrikate avhandlinger er satt til side.
For ett år siden
11. februar 2021 publiserte PLNTY en artikkel om kunstner-duoen BROSLO på Fornebu, og deres ny-lanserte TV-serie «Californebu» på TV2. Samtidig observerte et nedstengt Oslo to 20 meter høye gule godzillaer i byen – et symbol fra BROSLO på å fighte viruset sammen. Og før det hang gigantiske bamser i Oslos gater.
Nøyaktig ett år senere åpner den ene halvparten av kunstner-duoen – Jonny Hurts (født Jonny Aarset, 1983) sin første store soloutstilling som vises ut februar på Tjuvholmen i Oslo: «Once upon a time». Og mest sannsynlig er dette nettopp starten på et nytt lykkelig eventyr for kunstneren – og alle som er så heldige å oppdage denne kunsten.
Manifestasjon av humor og farger
«Once upon a time» er en manifestasjon av humor, farger, overflod, teknikk, kunnskap og kreativitet – og en arbeidskapasitet du ikke tror er mulig. Et antall monumentale verk på høyde med en omfattende retrospektiv utstilling. Det er ikke ofte man blir stående måpende foran en utstilling.
Under pop-kulturelle referanser finnes en eksistensialistisk pekefinger til det vi opplever som lykke
Der lignende kunstnere, som Hirst og Koon, fort virker tilgjort og masseprodusert i et stort kunstsystem – er Jonny ektefølt og dønn ærlig. Selv grafikken peker nese til denne varianten av opplagskunst med titler som «Every shadow is uniqe» og «Expensive shit». Og ironisk nok: Hurts har ingen formell kunstutdannelse, i stedet har han bakgrunn som profesjonell snowboardkjører og en tilnærming til kunst inspirert av dette miljøet – uorganisert, personlig og fritt.
Forførende materialer
– Det er faktisk min første soloutstilling, og det har jo blitt en del jobbing de siste 8-9 månedene, sier Jonny, mens han setter på plass en Venus-statue med tennisballer, dekorert tilfeldig rundt i små hulrom. En kombinasjon som akkurat her fungerer helt utmerket.
I tusenvis av år har kunstnerne lokket sitt publikum inn i maleriene sine, og forført oss med vakre silkestoff, deilig malt frukt og skjønnhet i hvert strøk – ispedd en skremmende figur eller dunkel stemning. Det har vært kunstens måte å dra deg inn i dramaet på. Og slik fortsetter Jonny denne samtalen mellom kunstneren og betrakteren.
Et 40-talls ruvende verk pryder veggene, mens rundt 20 skulpturer gjør hele galleriet om til en blanding av en godtebutikk og lekeplass ved første øyekast. Det er glam, barokk, bil-lakkering, en fornem museumsfølelse, leketøysbutikk for voksne og en fråtsbar kunsthistorie-vugge i én og samme utstilling. Det er som om hver eneste celle i kroppen fryder seg. Man smiler, nikker, lager egne historier og gjenkjenner. Men hva fortelles?
Ballongord og My Little Ponni
Et kaos av brukte malerpensler limt og satt sammen i en enorm lakkert ramme er det første som møter deg. Deretter hilser du på en My Little Ponni i ekte ponni-størrelse, i regnbuens glinsende farger. Bak vingene stifter du bekjentskap med en rosa Roger Rabbit som kan se ut som en oppblåst ballong.
Jeff Koons’ ballongskulpturer i sprayet metall er en skygge av seg selv møte med Jonnys versjoner i samme uttrykk – og ballongord i bildet som «This is the way I choose to say i love you» drysset med maling i pastell. Pikachu smiler nesten skummelt bredt til deg i et annet relieff.
Kultur bygget på det som var før
Fem kvinner av vår tid er malt bak et pulverisert, nedskutt glass, med bokstavene i sort: «Future». Og slik fortsetter møte på møte: «Just smile baby» i utskårne bokstaver er satt sammen med et marmorrelieff av en kjerub fra antikken. Enorme kjærligheter med det kjente branden Chuba Chubs stikker ut av et annet bilde – for store til at vi kan nyte dem.
«Once upon a time» er BROSLOs halvdel Jonny Hurts første soloutstilling
Cola sitt symbol er forstørret med kjetting rundt – som om vi beveger oss inn i et SM-miljø. Lysbokser med portretter har referanser til Andy Warhols mange pop-portretter av Marilyn Monroe. En Venus-byste er smeltet og sammenfiltret sammen med en kanin fra vår egen pop-kultur. Intet er nytt under solen – vår kultur er bygget på det som var før. Man vet ikke alltid hvor ting slutter og starter.
Stilleben med Kermit og pokeballs
En rekke lyskassebilder som endrer seg i det du går rundt er kanskje noe av det mest imponerende i utstillingen, og får deg til å tenke på blikket i et portrett som følger deg eller paljettene på en barnegenser som endrer motivet når du drar hånden opp og ned. En Madonna med jesusbarnet fra renessansen blir plutselig overtatt av pokemons. Et neo-klassisk motiv fylles av ballongbokstavene.
Et stilleben fra barokken avslører en pokemon ball. En Hollandsk blomstervase fylles med hodene fra The muppet show. Og på gulvet ligger et praktverk av et skrik-teppe foran et bilde med et mønster av titalls med svampe-bob. Helt naturlige sammenstillinger i vår kaotiske verden.
En pekefinger til «lykke»
Selv om kunsten til Jonny Hurts er kul, hipp og sikkert dekorativt og passer inn i en kostbar leilighet et steinkast unna galleriet – er det noe mer som har gjort at BROSLO og Jonny har stukket seg frem på den norske kunstscenen.
Siden de startet rundt 2014 har de hatt et ønske om å inspirere oss til å leve det livet vi vil, søke friheten, og gi litt F i normer og regler. Under kakemonster-skulpturer, faraoer, Barbiedukker korsfestet i pornografiske stillinger, skuespillerportretter, Mikkemuser og utallige pop-kulturelle referanser, finnes det også en eksistensialistisk pekefinger til det vi opplever som lykke i våre konforme liv og regelstyrte hverdag.
En kritikk til konsumsamfunnet, fasadene vi maler opp og de vi velger å fylle skjermtiden vår med og måle oss etter. Sånn sett er det ironisk at denne utstillingen vises på en av Oslos dyreste adresser, men kanskje er også det en del av fortellingen og eventyret.