«Jente, 1983». Om å forsones med uforståelige ting vi gjør - PLNTY | kulturmagasinet

«Jente, 1983». Om å forsones med uforståelige ting vi gjør

Linn Ullmans nye roman handler om Karin, forfatterens døpenavn som ingen bruker. Romanen «Jente, 1983» er en blanding mellom en selvbiografi og en roman – men som leser oppleves Karin og Linn Ullmann som én.

 «Jente, 1983» forteller om Karins møte med dette livet, bare 16 år gammel. Hun reiser alene til Paris fra New York for å møte en kjent motefotograf A. Det som lokker er håpet om at bildene av henne blir gode, vil de kanskje komme på trykk i motemagasinet Vogue? 

I Paris, oppstår det raskt et intimt forhold mellom fotografen A og hovedpersonen Karin. Relasjonen er asymmetrisk i maktforholdet. Fotografen, som er i 40-årsalderen, er trygg i sitt eget fotostudio, mens Karin er ung, uerfaren og alene i Paris. 

Vår anmelder, Julie Skarland, har levd mange år i Paris og i moteverdenen. Hun har sett skjeve maktforhold på nært hold. «Det er modig gjort av Linn Ullmann å skrive boken, modig å eksponere en historie man har så til de grader lyst til å glemme», skriver hun.

Et forsøk på å forsone seg med fortiden

Romanen hopper frem og tilbake i tid, fra 1983 til i dag, hvor forfatteren bor i Oslo med mann, barn og hund. l dag, som voksen kvinne, er hun usikker på hva som egentlig skjedde den gangen. Minner av hendelsen har med tiden blitt diffuse, og skifter stadig form. Hun spør seg også om hun kan stole på minnene sine. De pipler støtt og stadig opp til overflaten og tvinger seg frem med en kraft som gjør at Ullmann blir både fysisk og psykisk syk av dem. 

Forsoningen med den forfatteren var som 16-åring, stabler henne på beina igjen

Som leser følger vi henne på turer med hunden sin på Torshov. Her går hun i Torshovparken, teller trær, samtidig som hun prøver å sortere minner og følelser. Gjennom å skrive boken bearbeides hendelsen i Paris. Forsoningen med den hun var som 16-åring, stabler henne på beina igjen, livet tar opp sin normale rytme – maten begynner å smake. Slik er romanen også en terapiroman. 

«Vi følger henne på turer med hunden sin på Torshov mens hun sorterer minner og følelser. Forsoningen med den hun var som 16-åring, stabler henne på beina igjen».

Det tøffe livet som modell i Paris

Til Paris strømmer det stadig unge jenter fra hele verden som drømmer om en modellkarriere, nå som i 1983. Konkurransen er tøff blant unge jenter som kniver om jobbene. I livet som modell må de oppføre seg som voksne, og blir behandlet som det også. Å gå på fester for å se og bli sett hører med. Det er lett å havne i miljø med eldre menn, penger, makt, alkohol og dop. Men, det var ikke vanlig å komme alene til et slikt miljø som modell som 16-åring. De fleste vil ha kontakt med et modellbyrå. Med en blanding av jetlag, dårlig stedsans og for ung til å stå opp for seg selv rotet Linn Ullmann seg opp i vanskelige situasjoner.

Høy stemning på settet

I utstillingen «100 år med franske Vogue» på Palais Galliera Paris, ble det vist film fra et fotoopptak på en eksotisk stillehavsøy på 80 – 90-tallet. Filmen viser et team med fotograf, sminkør, frisører og stylister, en haug med assistenter og en av datidens supermodeller i badetøy i et svømmebasseng. Stemningen var høy, den oste av en frihet og en lekenhet vi kanskje har mistet i dag. 

Annie Ernaux ville unngå å skrive sin historie, mens Linn Ullmann strevde for å få skrevet den.

Men med dagens briller ser ofte ikke fortiden bra ut og metoo-bevegelsen har satt søkelys på noe viktig. Motemiljøet favner likevel ekstremt talentfulle og kreative folk som pusher grenser, tar sjanser og skaper fantastiske bilder. Det er forståelig at det kan virke forlokkende på en 16 år gammel jente.

«Som lesere burde vi være glade for at Linn Ullmann har skrevet boka, fordi det kan inspirere oss til å ta tak i våre egne demoner, få dem frem i lyset og så forsone oss med dem», skriver Skarland.

Annie Ernaux melder seg på

Romanen «Jente, 1983», er av flere i denne sjangeren og kan sammenlignes med Marguerite Duras sin roman «Elskeren». Også den franske forfatteren Annie Ernaux, og romanen «Sommeren 58» gjør seg gjeldende. Den kom ut på norsk i 2021. Ernaux prøver også i voksen alder, med hjelp av gamle foto å forstå den jenta hun var sommeren’58. Ved å skrive om den, finner hun forsoning med fortiden. Begge bøkene handler om seksuelt begjær, om nytelsen i oppmerksomheten og makten som ligger i det å være et ønsket seksuelt objekt. Annie Ernaux prøvde å unngå å skrive historien, mens Linn Ullmann strevde for å få skrevet den. For dem begge ble det en frigjørelse å gjøre det.

Vi har alle minner. Dårlige, også.

Det er modig gjort av Linn Ullmann å skrive boken, modig å eksponere en historie man har så til de grader lyst til å glemme. Som lesere burde vi være glade for at hun har gjort det, fordi det kan inspirere oss til å ta tak i våre egne demoner, få dem frem i lyset og så forsone oss med dem. Ikke alle våre minner er like hyggelige. Da er det godt å vite at en ikke er alene om å ha gjort ting som kan virke uforståelig. Der kan vi nå være i godt selskap med både Annie Ernaux og Linn Ullmann.

Close