Det syke samfunnet lider av frykt - PLNTY | kulturmagasinet

Det syke samfunnet lider av frykt

«En mann som frykter lidelse, lider allerede av det han frykter» sa den franske filosofen Montaigne en gang. I kjølvannet av en viruspandemi, kan det hevdes at det egentlig syke er å frykte sykdom. Kanskje vi skal ta lærdom av guden Dionysos for et sunnere liv? 

Folk kunne nesten ikke tro det da Dagbladet nylig refererte en undersøkelse fra John Hopkins-universitetet i USA, som med klare tall kunne antyde at regjeringens strenge tiltak i forbindelse med nedstengningen ved starten av pandemien knapt har hatt noen effekt over hodet.

Rapporten sier at nesten ingen dødsfall ble forhindret på det tidspunktet. Smitte er siden unngått ja, men som flere har påpekt, er ofte spørsmålet om man i risikogruppen dør med eller av viruset. Kanskje det var en influensa, tross alt? Det er da folk blir berettiget, fra sine sjelsdyp å rope ut: Hva var alt dette for?

Konspirasjoner eller ei, hva er de bakenforliggende holdningene folk har som gjør at vi godtar nedstengning av landet, isolasjon, antibac og kirurgiske ansiktsmasker som en del av hverdagen?

Konspirasjonsteori i går – virkelighet i dag

Det som var konspirasjonsteorier og synsing i går, blir virkelighet i dag. Dagbladets artikkel ble delt i sosiale medier av alle slags folk. Hvorvidt dens tall er sannferdige eller ei, er ikke like viktig som en refleksjonen over hvordan vi havnet her? Hva er de bakenforliggende holdningene folk har som gjør at vi godtar nedstengning av landet, isolasjon, antibac og kirurgiske ansiktsmasker som en del av hverdagen? 

Tragediens fødsel

I 1872 kom den tyske filosofgiganten Friedrich Nietzsche ut med sitt ungdomsverk Tragediens fødsel – en bok som det dessverre ikke rettes så mye oppmerksomhet mot som annet han har skrevet. Men den kan være en pekepinn i retning av et svar på spørsmålet over, ved å gi oss en beretning på hva sunnhet egentlig består i. 

Friedrich Nietzsches ungdomsverk Tragediens fødsel kan være en pekepinn og et svar på spørsmålet på hva sunnhet egentlig består i

Langt mer høyverdig, langt edlere, langt mer brutal og ikke minst, langt sunnere, var denne kulturen Nietzsche hyller i Tragediens fødsel. Denne kulturen eksisterte i en tid hvor de ikke hadde antibac eller munnbind, ei heller noen forståelse av hva bakterier eller virus kunne være for noe, men allikevel pandemier, sykdom, infeksjoner og død. Akkurat som oss. Og selv om deres gjennomsnittlige levealder var lavere enn vår, og de døde av infeksjoner vi blir reddet av, så vil Nietzsche hevde at de var langt, langt sunnere enn oss. Hvordan, lurer du sikkert? 

Langt mer høyverdig, langt edlere, langt mer brutal og ikke minst, langt sunnere, var denne kulturen Nietzsche hyller i Tragediens fødsel, en kultur som eksisterte i en tid hvor de ikke hadde antibac eller munnbind.

Det menneskelige liv i evig balanse

Jo! De gamle grekerne hadde nemlig en perfekt balanse mellom to fundamentale og motsetningsfylte sider ved det menneskelige liv, de «Dionysiske» og det «Apollinske». Disse må være i evig balanse, hvis ikke blir samfunnet til syvende og sist ustabilt, hevdet Nietzsche. 

Senere skulle Sigmund Freud, psykoanalysens far, se på Dionysos som et symbol for det underbevisste sjelsliv og dets kroppslige drifter, og Apollon som det bevisste sinns domene. For Freud, var det åpenbart at folk som tror de er kroppslig syke hele tiden (hypokondere) eller folk som tror de aldri er syke, fordi de kan kontrollere, alt, i virkeligheten sjelelig syke. Tenk på datidens favorittmetafor, importert fra østlig filosofi: Yin & Yang. Det må være litt svart i det hvite, og litt hvitt i det svarte for at verden skal gå rundt.

«En mann som frykter lidelse, lider allerede av det han frykter» sa den franske filosofen Montaigne en gang. I kjølvannet av en viruspandemi, kan det hevdes at det egentlig syke er å frykte sykdom.

Anerkjente tilværelsens mørke sider

Filosofer og arkeologer, hevdet Nietzsche, hadde sett på Hellas i solguden Apollons lys slik han står for kontroll, forståelse og fakta. De hadde sett harde, hvite overflater, ren og utsøkt marmor som glinser i solen, høye søyler som kjemper mot gravitasjonskreftene og klare former. Grekerne hadde vært en majestetisk og dypt rasjonell sivilisasjon, men det var grunnet en lenge bevart hemmelighet; nemlig at de hadde sett nødvendigheten av å anerkjenne tilværelsens mørke sider, som et nødvendig akkompagnement til lyset de var så kjente for.

Dionysos er guden for rus, ekstase, underbevissthet og kaos. Samt det som ikke bevares i marmor for ettertiden, men som er noe av det vakreste vi har: musikk.

Dionysos, musikken og euforien

Dionysos er guden for rus, ekstase, underbevissthet og kaos. Samt det som ikke bevares i marmor for ettertiden, men som er noe av det vakreste vi har: musikk. Dionysos er Apollons motsetning og hører massene og euforien til, og han må aldri fornektes. Grekerne hadde, blant annet gjennom tragedien som kunstform, evnen til å se tilværelsens grusomheter i hvitøyet, men på en så vakker måte at den kan leves med. Musikken hadde en frigjørende og oppløftende kraft. Vår kultur har fullstendig glemt viktigheten av det dionysiske, hevdet Nietzsche. 

Et sykt liv er ett uten risiko

Så der Apollon vil kontrollere, forstå, tallfeste, vil Dionysos helt motsatt gå ut, feste og slippe seg løs. Vi må ha begge, hvis ikke blir vi syke. Selv om mange av oss er og har vært syke, så er det virkelig syke liv, et liv uten risiko – et liv der vi ikke kan gå på konsert og danse til Dionysos’ lystige toner og dunkle trommedrønn. 

 

Close