Innimellom kommer jeg i en ubønnhørlig skvis når jeg ser på kunsthåndverkere som lager arbeider som beveger seg inn på kunstdomenet. Noen vil kanskje påstå at grensene for lengst er utvisket. Men som utdannet billedkunstner føler jeg hele tiden en form for ambivalens når det blir tatt opp til diskusjon.
En møteplass for samspill og utvikling av strategier
I dag utdanner Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) studenter ved avdelingen Kunst og håndverk. Allerede i navnet har man laget et skille mellom det som tidligere het kunsthåndverk.
På nettsiden til KHiO skriver man at skolen er «en møteplass for samspill og utvikling av strategier for medium- og materialbasert kunst og kunst og offentlig rom. I undervisningen utforsker vi håndverksbasert kunnskap og forbindelsene mellom kunst, samfunn og individ.»
Inspriert av greske og romerske gulvmosaikker
På Kunstnerforbundet er Camilla Luihn (1968) aktuell med «Det som blir igjen». Luihn skriver at utstillingen har hentet inspirasjon fra greske og romerske gulvmosaikker «der matrester og søppel er avbildet».
Skal verket betraktes som et kunstprosjekt eller som løsrevne bruksgjenstander kategorisert som kunsthåndverk?
I dette tilfelle har hun laget 114 objekter, i hovedsak i metall og emalje, plassert på en gråmalt plate, plassert på skrå på gulvet. Objektene er en blanding av hverdagslige ting som bananskrell, skjell, appelsin, briller og annet.
Er det et kunstprosjekt eller kunsthåndverk?
Jeg kan nå velge om jeg skal ta på meg kunstnerbrillene og se på verket som et kunstprosjekt, eller betrakte objektene som løsrevne bruksgjenstander kategorisert som kunsthåndverk. De iboende restene av billedkunstneren i meg går for det første. Tematisk oppleves verket lite overbevisende.
Første tanke er at Luihn laget objektene for å prøve ulike metoder, materialer og motiver. Etterpå har konseptet rundt gulvmosaikken vært et alibi for å skape verket innenfor en viss ramme. Teoretiseringen rundt verket oppleves derfor nok så tynn.
114 ulike objekter og en intensjon
Hadde jeg heller tatt utgangspunkt i å se på «Det som blir igjen» som et stykke kunsthåndverk med 114 ulike objekter, hadde jeg derimot kunnet løsrive meg fra kunstnerens intensjon. Da hadde enkelte arbeider kunnet snakke individuelt uten en teoretisk tilnærming, heller som bruksgjenstander, med både humoristisk spiss og teknisk overbevisning.
Skal Camilla Luihn pushe grensene innen kunstfeltet ytterligere, er det på tide å ta større risiko
På veggen er det montert 42 emaljebilder. Verket «Emaljer 2021» er resultat av mange brenninger og fargelag med emalje. Min umiddelbare opplevelse er at jeg tiltrekkes de små arbeidene. De er taktile og habilt utført. Men også her står jeg innfor et dilemma. Hva vil kunstneren si? I utstillingsteksten står det at Luihn beveger seg «i et landskap hvor maleri og tegning blir like naturlige ankerfester som smykke og metall, og åpner med dette opp for en mangfoldig lesning.» Som betrakter lurer jeg på hva som menes med mangfoldig lesning. Er det en ambivalens over å ikke helt være i noen av feltene – kunsthåndverker eller billedkunstner?
Hvilket ben skal utøveren stå på?
Etter å ha drøftet utstillingen over en uke med meg selv så sitter jeg igjen med en følelse av at Camilla Luihn ikke helt har tatt stilling til hvilket bein hun skal stå på og hva hun vil si? Skal hun pushe grensene innen kunstfeltet ytterligere, er det på tide å ta større risiko. Ikke la respekten for materialet ta for stor plass, men heller kaste seg ut på dypere vann.