Overraskende god match på Galleri Format - PLNTY | kulturmagasinet

Overraskende god match på Galleri Format

Når to dyktigere keramikere møtes kan det oppstå konflikt mellom kraftfulle uttrykk. Det skjer ikke i dette tilfellet. 

Forskjellene i arbeidene til Anita Lykke Hanch-Hansen og Eyvind Solli Andreassen bidrar heller til å styrke utstillingens kvaliteter. Det suggestive ligger både i det ekspressive, som i det tilbakeholdne. 

Anita Lykke Hanch-Hansen (1971) er den som inviterer oss inn med et knippe arbeider i Galleri Formats første rom. Hun har kalt utstillingen «Gjenfortellinger». 

Anita Lykke Hanch-Hansen (1971) lar mineralene smelte sammen med keramikkens beskaffenhet. Detalj av Hanch-Hansens arbeid «Mineralformer», 2021.

Arbeider i stengods med ulike mineraler

Hanch-Hansen overrasker ved å jobbe både formalt og ekspressivt. På langveggen har hun montert tre tavler med hyller der objekter står oppstilt. Verket heter #1240 og måler 100 centimeter i høyde og 370 centimeter i lengde. På rekke og rad står små arbeider i stengods med ulike mineraler som balanserer på toppen.

Det lyse stengodset står i kontrast mot den grå fargen i bakgrunn. Viktig er mellomrommene som skaper en taktil komposisjon. De maleriske kvalitetene inviterer oss til et symfonisk stykke samklang. Det er først når betrakteren går innpå verket at det individuelle særpreget til hver form blir tydelig. Men styrken står heller i fellesskapet enn individet.

I Anita Lykke Hanch-Hansens verk #1240 står formene i kontrast mot den grå fargen, og mellomrommene som skaper en taktil komposisjon er viktig. H. 100. L. 370.

Fra naturens eget arkiv

I teksten skriver Anita Lykke Hanch-Hansen at «Gjenfortellinger tar utgangspunkt i deler fra bergarter og mineraler jeg funnet på Fuglevikstranda på Dilling i Rygge kommune», der hun bor og har sitt virke. Å jobbe med «ready mades», ting som er enten tapt eller funnet, eller som i dette tilfelle – naturens eget arkiv – byr alltid på utfordringer. 

Anita Lykke Hanch-Hansen overrasker ved å jobbe både formalt og ekspressivt

Hvor langt kan man gå i kunsten uten å la seg forføre alt for mye av materialets egne estetiske kvaliteter? Dessverre er det en tendens hos mange kunsthåndverkere som jobber med naturmaterialer, at de ikke klarer å løsrive seg i tilstrekkelig grad. Men det er ikke tilfelle hos Hanch-Hansen. Hun omfavner og inkluderer mineralene til å smelte sammen med keramikkens beskaffenhet. 

I Hanch-Hansens «Omriss» får betrakteren nær kontakt med det subtile i materialene på Galleri Format i Oslo. H. 20. Foto: Thomas Tveter.

Mennesket mot naturens brutale krefter

Som et brudd på foregående arbeid er tre skulpturer utstilt på sokkel midt i rommet. De er eruptive, som det ytterste skallet på jordskorpen er under vulkansk påvirkning. Det litterære i fortellingen er også en påminnelse om hvor svak mennesket står overfor naturens brutale krefter. Samtidig fanger Anita Lykke Hanch-Hansen tiden, som i hennes tolkning av jordens elementer, ses i perspektiv, mens hennes addering av det keramiske materiale, er i nåtid. Likeså er leiren et resultat av årtusener og istiders påvirkning. Totalen er overbevisende. 

Det litterære i Anita Lykke Hanch-Hansens fortelling er også en påminnelse om hvor svak mennesket står overfor naturens brutale krefter.

Tankene går i retning av en utgraving

Plassert mot veggen i tilgrensende rom står en plate på sokkel i hvitlakkert metall. Oppå denne er objekter satt sammen til grupper. De består av ulike bergarter, steingods, porselen og glasur. Hvilken historie Hanch-Hansen ønsker å fortelle er ukjent. Tankene går i retning av en utgraving der man analyserer funnene. Eller når man som liten sorterte steiner og annet man oppdaget langs stranden. Det var ikke så viktig å vite hva ting var, men heller at der var de – funnene. 

Eyvind Solli Andreassen arbeider med en spesiell teknikk der han lager lange, tynne kveiler av porselensleire

Inntrykket etter å ha betraktet «Gjenfortellinger» er at Anita Lykke Hanch-Hansen evner å omfavne både det brutale og det poetisk forsiktige. Og det gjør hun på en overbevisende måte. Det er motsetninger, men ingen konflikt. 

Eyvind Solli Andreassen går forbi teknikken og former solitærer, skikkelser som lever sitt eget liv. Her balanserer «PP6» farefullt på kanten. H. 52.

Eyvind Solli Andreassens kunstneriske utvikling

Jeg har fulgt Eyvind Solli Andreassen (1986) siden 2018 da han var tatt ut til Årsutstillingen. At på til kjøpte jeg hans verk – Who´s Laughing Now. Jevnlig besøker jeg Instagram-profilen for å få innblikk i den kunstneriske utviklingen. Av spesiell interesse er Solli Andreassens monumentale arbeider. I forkant av utstillingen «PP+1» oppdaget jeg at disse var utelatt. Det var derfor med en viss skuffelse jeg dro til Format.

Les også:  Camilla Luihn aktuell med «Det som blir igjen» på Kunstnerforbundet
Kunstverket «ESA» skiller seg ut fordi porelensleiren er farget i svart og blått og er den eneste av skulpturene til Solli Andreassen som ikke er utført i porselensleire fra Porsgrunds Porselænsfabrik. H. 39.

Slående og dramatisk

Innerst inni lokalet er veggene svartmalt og gulvet er dekket med et svart teppe. Soklene der arbeidene er plassert på er også svarte. Flere er med belysning slik at de lyser opp skulpturene nedenfra. Effekten er slående og dramatisk.

Eyvind Solli Andreassen arbeider med en spesiell teknikk der han lager lange, tynne kveiler av porselensleire. Disse blir så satt sammen i høyden til organiske skulpturer. Til denne utstillingen er alle unntatt et av arbeidene laget i porselensleire fra Porsgrunds Porselænsfabrik. 

De skulpturale og arkitektoniske kvalitetene til Solli Andreassens «PP4» er uten anmerkninger. H. 38. Foto: Thomas Tveter.

Fra skuffelse til aha-opplevelse

Balanse er et gjennomgående tema i kunstnerskapet. Formene minner om termitt-tuer og overflaten er tørr som sement. På tross av det organiske uttrykket oppleves keramikken som arkaisk. Arbeider som kunne blitt laget i Sør-Amerika for tusener av år siden. 

Skuffelsen som var i forkant av utstillingen byttes snart ut mot en aha-opplevelse. Å fylle det lille rommet med meterhøye arbeider hadde fungert dårlig. I stedet er skulpturene logisk orkestrert på sokler i ulik form og utførelse for å akkompagnere hverandre. 

Som betrakter er det lett å falle for de tekniske kvalitetene ved Eyvind Solli Andreassens kunst. Men han går forbi teknikken og former solitærer, skikkelser som lever sitt eget liv. Det er ikke slik at ensomheten er gjennomgripende eller angstfylt. Heller at den er resultat av kunstnerens konsentrasjon rundt den unike skapningen. 

Kunstverket «PP3», som er belyst nedenfra, får et dramatisk uttrykk. H. 31. Foto: Thomas Tveter.

Kontraster forsterker de andre

Kunstverket ESA skiller seg ut fordi porelensleiren er farget i svart og blått. Det har resultert i en kontrast som forsterker de andre arbeidene. Samtidig er jeg usikker på om innfargingen er så vellykket. Skillet mellom fargene halvveis på formen fører til at formens karakter og styrke svekkes. Allikevel er det et godt tegn at Solli Andreassen går videre i utviklingen og ser til noe annet enn den gråhvite leiren han har jobbet med en stund. 

En umiddelbar tanke var om han delvis kunne ha dekket skulpturen med blank, transparent glasur for på så måte bryte både med form og farge. Hva hadde det resultert i?

Les også:  Grete Wexels Riser - når man skal nedskalere
Eyvind Solli Andreassens «PP6» balanserer farefullt på kanten og kan ses slik på Galleri Format frem til 6. mars 2022.

Den risikable balansekunsten

Å velge ut et verk fremfor andre er vanskelig fordi kvaliteten er høy. Da er det heller den personlige smaken som skal styre. Ett av de mindre verkene er «PP4». Skulpturen balanserer på tre bein på ytterkanten av sokkelens plate. Lyset som kommer nedenfra fremhever mellomrommet og den risikable balansekunsten. Her er ingenting å tilføre, eller trekke fra. Det er perfekt balanse i ubalansen. 

Til tross for at Eyvind Solli Andreassen er godt kjent med både materiale og teknikk, så oppleves utstillingen som risikosport. Det er ikke mye som skal til før et arbeid velter. Den spenningen føles også på kroppen hos betrakteren. 

Utstillingene på Format i Oslo er åpne til og med 6. mars 2022. 

 

Close