Filmens fortapte treghet - PLNTY | kulturmagasinet

Filmens fortapte treghet

For noen var ikke tapet av utelivets sosiale drikking, kulturlivets konserttilbud, eller generell bevegelsesfrihet det verste med den nye nedstengningen av samfunnet i desember. Nei, for noen var snarere det at Spider Man: No Way Home ikke ble sluppet på norske kinoer før over jul, den største tragedien mot slutten av året.

 

Det var knyttet enormt høye forventninger til filmen før dens premiere i USA, da Tom Hollands versjon av den kjente og kjære Peter Parker, kanskje er den mest populære så langt gestaltet.

Spider Man, No Way Home. Marvel © 2022. Filmen har spilt inn svimlende 1,5 milliarder dollar i løpet av en knapp måned.

Spider Man – på norsk kjent som Edderkoppen

Filmen ser ut til å ha innfridd, da både kritikere og kinogjengere virker å være fornøyde med resultatet. Filmen spilt  inn svimlende 1,5 milliarder amerikanske dollar i løpet av en knapp måned på lerretet (i Mexico er det rapport at filmen er den mest sette noensinne). Med andre ord, selv etter at Marvel-universet ble etablert som allemannseie, og både unge og gamle kunne omfavne superhelter på en aironisk måte, så ser Spider Man – på norsk kjent som Edderkoppen – ut til å stikke av med seieren.

Men hva sier egentlig dette oss om filmens rolle i dag? Hvorfor er en tenåring som kler seg ut som en edderkopp i rødt og blått og som kan skyte vev ut av håndleddene, det mest spektakulære og givende å slenge opp på skjermen eller projisere på lerretet? 

Grace Kelly representerer det gamle Hollywood, med lange, dvelende klipp, ekstravagante scener, og indre spenning noe helt annet. Bedre enn det overstimulerende samlebåndskaoset av masseproduserte filmer med action, sex og billige sammensetninger vi i dag får produsert fortløpende, skriver Dag August Dramer. Foto Metro-Goldwyn-Mayer (1954).

Lange, dvelende klipp i Hollywood

I følge den amerikanske kulturkritikeren og provokatøren Camille Paglia, er det ikke mye igjen av Hollywood. Hun har brukt en hel karriere på å forstå kunst, og gjør det ved å se på kunst som en konsekvens av menneskets tvetydige forhold til naturen. Vi er på vårt beste som mennesker når vi hyller og hedrer naturen i og gjennom våre kunstverk, hevder hun. 

For eksempel er det noen som mener at det er på høy tid at James Bond spilles av en kvinne

For eksempel var gamle Hollywood, med sine lange, dvelende klipp, ekstravagante scener, og indre spenning noe helt annet – og bedre – enn det overstimulerende samlebåndskaoset av masseproduserte filmer med action, sex og billige sammensetninger vi i dag får produsert fortløpende. Marvel-eventyret, som har vært eksepsjonelt innbringende rent økonomisk, kan beskyldes for å være med på Hollywoods fall, med sine gummiaktige datamaskingenererte kamper og hurtige klipping.

Les også:  Jens Stegger Ledaal om kunst og krig
Spesialagent Bond kan da vel like gjerne være en kvinne? Lashana Lynch spiller MI5-agenten som har overtatt jobben til James Bond, spilt av Daniel Craig, i No Time to Die. Foto: Metro-Goldwyn-Mayer / Universal Pictures.

Tematikken er blitt politisk korrekt

Ikke minst når tematikken i økende grad er blitt mer politisk korrekt, der politiske ideologier styrer innholdet, heller enn ursymbolikken og eldgammel tematikk om menneskets iboende svakhet, er det noen som mener at det er på høy tid at agent 007 spilles av en kvinne – for karakteren vel på død og liv ikke være en mann, vel?

Og hvis det fungerte for 20 år siden, kan det fungere igjen; vi lager The Matrix på ny bare med enda bedre representasjon! Det kan se ut til at vi i økende grad sitter igjen med en glitrende overflate uten noe under, en overflate som selv styres av dagens politikk, heller enn universell tematikk. Men det er håp å spore. 

Det innbringende Marvel-eventyret kan sies å ha bidratt til Hollywoods fall med datagenererte kamper og hurtige klipping. 
Likevel er Spider Man vellykket fordi vi assosierer oss med den sympatiske tenåringshelten. Den mer dvelende filmen Dune, gir dog håp om bringe Hollywoods indre spenning tilbake.  Foto: Marvel © 2018.

Der er oss det går dårlig med

Denis Villeneuves hyperambisiøse Dune, basert på Frank Herberts gigantiske boksere, er et tegn på at bedre tider er i vente. Musikken er inspirert av tradisjonell musikk fra Midtøsten, og klippene er lange, kamerabevegelsene dvelende, og følelsen av å være et sårbart menneske på en farlig ørkenplanet, er konstant tilstedeværende. Filmen forsøker ikke å komme med noe politisk budskap utover dette: hvis vi ikke respekterer naturen utenfor oss, så vel som i oss, er det oss det kommer til å gå dårlig med. 

Spider Man: No Way Home er så vellykket fordi den hyller den sympatiske tenåringshelten som bor i oss alle

Og grunnen til at Spider Man: No Way Home er så vellykket, er nok fordi den ikke gjør narr av kildematerialet, ikke forsøker å ironisere eller komme med en eller annen plump metakommentar, men snarere hyller Peter Parker, den sympatiske tenåringshelten som bor i oss alle, og som låner kreftene sine direkte fra naturen, i form av edderkoppens mystiske evner. 

«Med stor makt, kommer stort ansvar» som Peters farsfigur, onkel Ben sier. 

La oss håpe filmens episke treghet er på vei tilbake. 

 

Close