«Kunsten og døden. En bruksanvisning» – boken åpner døren til et viktig tema - PLNTY | kulturmagasinet

«Kunsten og døden. En bruksanvisning» – boken åpner døren til et viktig tema

Det handler om å dvele ved det faktum at vi skal dø, mener kunstkritiker, redaktør og forfatter Kjetil Røed. Et urovekkende tema. Men i sin siste bok tar Røed deg i hånden og introduserer deg for døden gjennom kunsten, på en helt personlig reise.

Døden er et tema vi helst ikke snakker om i vår kultur. En hendelse som nesten alltid etterlater oss hjelpeløse overfor den som er utsatt for den, noe vi alle også er, før eller siden. Og hvordan håndterer vi sorgen og tomrommet etter en kjær som har gått bort? Er det mulig å bedre forstå hva døden representerer i livet, her og nå? 

Forfatter, kunstkritiker og redaktør Kjetil Røed åpner med boken «Kunsten og døden. En bruksanvisning», døren til et tema vi sjelden ønsker å snakke om. Kan kunst avhjelpe den avmakten vi kjenner på rundt dette temaet? Foto: Siw Pessar.

Kjetil Røed åpner dører

Boken «Kunsten og døden. En bruksanvisning» er kunstkritiker Kjetil Røeds forsøk på å åpne en dør inn til et tema vi ofte ignorerer og ser bort fra, og som vi i stor grad ikke har mange metoder for å hanskes med i vår kultur. Kunne vi hatt flere? 

– Hva er egentlig en bruksanvisning? Vi tenker at det er en fiksert og rigid modell for hvordan noen skal gjøres, for eksempel et slags kart over hvordan vi skal sette sammen en bokhylle fra Ikea. Men jeg tenker at de bruksanvisningene vi virkelig trenger ikke er fikserte. De er åpne, prøvende – bare forslag. Forslag til hvordan man skal forstå hva en bruksanvisning er, sier han. For vi trenger også bruksanvisninger for å forstå hvordan livet henger sammen og hvordan vi skal leve det. 

Bruksanvisninger blir sjelden lest, sies det. Kjetil Røed ser likevel på den som et åpent og prøvende forslag til å forstå hvordan livet henger sammen. Forside: Res Publica.

En høyst personlig reise

Selv inviterer han deg med på en høyst personlig reise i boken sin når han, sammen med sin far og sin onkels venninne drar ut på Hedmarksvidda for å spre asken til sin onkel Trygve, en mann som elsket ensomheten og naturen. Han er gått bort og Røed observerer landskapet de tre går gjennom sammen i terrenget opp til onkels koie, hvor han tilbrakte tid i pakt med naturen. 

Boken «Kunsten og døden. En bruksanvisning» er kunstkritiker Kjetil Røeds forsøk på å åpne en dør inn til et tema vi ofte ignorerer 

På veien filosoferer Røed om livet, om noe så enkelt som hvorfor vi helst går i opptråkkede stier fremfor å finne våre egne veier gjennom landskapet og fletter nennsomt verdensnavn i kunsten inn i anekdoter fra psykologer som snakker om det å bli eldre. At mennesker blir eldre og dør, tross alle forsøk på å skjule denne prosessen. Og hvordan forholder vi oss til døden og vår egen sorgprosess? 

Hvordan håndtere sjokket

Allerede på side 43 fuktes øynene. Røed introduserer oss til den danske forfatteren Naja Marie Aidt, som for noen år siden har ført i pennen, i sjokk over beskjeden om sønnens bortgang – som kom helt ut av det blå via en irriterende og insisterende telefon på en lørdag kveld (hvem ringer så sent?). Carl har hoppet ut gjennom et vindu. Og gaven som senere ankommer er beskjeden om at han hadde en samling Walt Whitman-dikt i jakkelommen. Dette står for Aidt som et symbol på at det fins håp og representerer et intimt minne i det grusomme. 

Bokens første kapittel introduserer oss til «Ambassadørene» (1533) av Hans Holbein, som portretterer den franske ambassadøren i England, Jean de Dinteville og biskopen av Lavaur, Frankrike, Georges de Selve, på tjenestereise i London. Røed tar oss med inn i historien om de to skikkelsene. Men mest spennende der elementet foran i bildet. Foto: Wikimedia Commons / Google Art Project

Sandemoses oppløste språk

Røed trekker også frem forfatteren Aksel Sandemose, som mistet sin ene tvillingsønn til leukemi, og som gjennom å stotre og skrive, mener det er «ingen plass til ornamenter». Sandemose sliter med å skrive den romanen han skal, fordi «bildet av sønnen kommer imellom ham og skrivemaskinen». Men Røed tar tak i hvordan den sørgende, skrivende skaper et «nærmest oppløst språk, som likevel gløder (…)». Han viser oss hvordan sorgen og følelsen av det tapte setter sitt klare preg på livene våre. Og at her finner man trøst i å forstå hvordan kunsten bidrar med hjelp til å bearbeide disse følelsene.

Les også:  50 år er ikke lenge i regnbuens tjeneste. Men gratulerer likevel!
Boken starter med at forfatteren ligger på gulvet i nasjonalgalleriet i London for å betrakte den andre dimensjonen for bedre å forstå Hans Holbeins maleri «Ambassadørene» (1533). Det ender nesten med utkastelse.

I den grad man ikke leser bruksanvisninger

Det er overhodet ikke meningen å avsløre bokens innhold allerede her. For dette er en bok som må leses. Det, til tross for at det sies at man ikke leser bruksanvisninger. Ikke før man virkelig trenger det. Boken består av et enormt materiale som er formulert i all enkelhet. Forståelig om livet, døden, kunsten og filosofien – helt ned på hverdagsplanet. Og vi er ikke i det hele tatt uenig i forfatterens innspill om at vi ofte har et underlig begrep om kultur, både bildekunst og litteratur, men også slike ting som filosofi. 

Mennesker blir eldre og dør, tross alle forsøk på å skjule denne prosessen.

– Bildekunst og litteratur er på en måte underholdning. Ellers så er det en intellektuell øvelse, ganske fjernt fra det faktiske livet vi lever. Og filosofi er som regel et akademisk universitetsanliggende. Men jeg tenker at bildekunst, litteratur og filosofi først og fremst er verdifullt fordi det kaster lys over og kan hjelpe oss å forstå utfordringer vi støter på i livene våre. 

Kjetil Røed har tidligere skrevet boken «Kunsten og livet. En bruksanvisning» (2019). – Jeg har inntrykk av at vi lever i en kultur som snur ryggen til både død og aldringsprosesser, og vil finne ut om kunsten kan hjelpe oss til noen gode svar også når det gjelder disse eksistensbetingelsene, sier han. Foto: Kjetil Røed.

Helt nødvendig å ha et forhold til

Når Røed trekker kunstens og filosofiens mestre inn i sin vandring blant lyng og forblåste trær og varder på vidda, oppleves det som noe helt nødvendig å ha et forhold til. Gjennom boken kan man få inspirasjon til å bruke all verdens kunst til å forstå seg selv og de aller største universelle spørsmålene og problemstillingene. Vi lever, vi blir eldre – og vi dør. 

Røed byr på sin egen historie og sorgprosess, og formidler det vi mange ganger tenker over når mennesker vi har et forhold til ikke er der lenger. Setter ord på detaljene. Han beskriver tursekken – som hans onkels urne befant seg i – som også bærer med seg så mange andre minner fra familiehistorien, som tingene og bruddstykkene av det livet vi fikk være en del av hos det mennesket som ikke lenger er. Hva sier ikke kunsten om døden? Og hva sier ikke samtiden om en forkvaklet ungdomsdyrkelse når vi likevel vet at vi ikke slipper unna livet og dermed også døden? 

Kjetil Røed peker oss i mange retninger som kan hjelpe oss å utvide vårt eget perspektiv ved å legge merke til det lille i det store. Denne boken er en viktig bruksanvisning på alle måter.

Les også:  Filmens fortapte treghet

 

Close