Jeg hater Glava! Det er helt enkelt slik at jeg får gysninger av å bare se på materialet. Å komme inn i et rom med stenderverk og gul Glava dekket med byggplast gir ingen gode assosiasjoner. Det minner om da jeg som liten akte i et berg av Glava. Kløen og svien etterpå kan ikke beskrives.
Et ugjestmildt møte
Det andre som slår meg er lukten. Eller mangelen på lukt etter fysisk nærvær. Den kliniske byggplasten skaper en tett atmosfære. Å være omgitt av noe så lite gjestevennlig står i stor kontrast til Bjørgans arbeider.
Betrakteren opplever å stå midt i scenografien til en eksperimentell film fra slutten av 1980-årene
I det første rommet er syv sokler, malt i giftgul farge. Alle med et keramisk objekt oppå. Tre sokler konfronterer fire andre på motsatt side. Mellom dem står betrakteren. For å føle på og absorbere inntrykkene trengs en pause. Keramikken er ved første øyekast «objekter». Deretter blir de en del av rommet, installasjonen.
Kjemper mot tradisjonen
Å løsrive seg fra totalopplevelsen er vanskelig. Likevel dukker tanker opp i hodet. Den gule fargen skaper en bro til kinesiske keiserdynastier, der gul glasur var hoffets privilegium. Men å tenke på den kinesiske arv blir forutsigbart. Kinas tradisjoner innen keramikk og porselen går tusener av år bakover i tid. Den gang var perfeksjon et honnørord. Bjørgan derimot, kjemper mot tradisjonen. Hennes keramikk er brent på såpass høy temperatur at leiren synker sammen.
Flink eller perfekt
Å være flink er vanligvis håndverkerens kjepphest. Man blir bakbundet av sin egen perfeksjon, mens uttrykket går tapt. Bjørgan derimot har forståelse for prosessen og fallgruvene. Samtidig lar hun skjebnen styre utfallet. Men når Bjørgan åpner keramikkovnen er det allikevel hun som er kuratoren. Den som forkaster eller anerkjenner.
Bjørgans keramikk er brent på såpass høy temperatur at leiren synker sammen
Etter å ha tatt inn totalopplevelsen i rommet, synker pulsen. Blodet slutter å rushe og jeg kapitulerer for følelsene. Bjørgan har med ubehaget klart å ruske tak og engasjere.
Glass, speil og en grønn knapp
På vei til neste rom må vi gå gjennom en passasje. Der er det mørkt, med unntak for en spotbelyst vase. Foran er gjennomsiktig glass som oppleves som speil. På høyre side er en grønn knapp. Når man trykker på denne begynner vinger å bevege seg bak vasen. Det er uventet. Men reaksjonen, både der og da, også etterpå, er at Bjørgan har brukt løskrutt. Skal man oppfatte passasjens installasjon som kitsch – eller noe som trenger en lang intellektuell begrunnelse? For mitt vedkommende oppleves det hele som en idé som aldri burde blitt realisert.
I scenografien til en eksperimentell film
Neste rom står i skarp kontrast til det gule. Men som i det er også veggene konstruert av stenderverk trukket med byggplast. Men her er ingen Glava.
Langs veggen står flere sokler i ulik høyde, drapert med skrukket og delvis misfarget stoff. Oppå står keramikk. Betrakteren opplever å stå midt i scenografien til en eksperimentell film fra slutten av 1980-årene. Vi venter bare på at regissørene Peter Greenaway og Derek Jarman skal komme frem fra kulissene. Men ingenting skjer. Vi fortsetter å stå mutters alene. Ubehaget kan igjen tas på. Hvem har vært i rommet, og hvorfor har de dratt. Er det krig og tingene er blitt drapert med stoff for å ikke bli støvet ned. Eller er vi på besøk hos en eksentrisk samler. En person som ønsker å vise frem keramikken, mens alt annet er skjult og pakket vekk.
Kollapsede former gir assosiasjoner
Midt i følelsessymfonien lander roen. Nysgjerrigheten over keramikkens uttrykk tar overhånd. Disse kollapsede former gir assosiasjoner til Medici-familien og renessansens overflod i Italia under 1400- og 1500-tallet. Heidi Bjørgans lek med skjell og majolikalignende glasur skaper historisk samklang. Midt oppi det hele er et av objektene utstyrt med pels.
Har Bjørgan muligens en liten flørt med Meret Openheim? Hun som i 1930-årene laget flere surrealistiske arbeider med pels. Referansene kan være mange om man er åpen og leter godt.
Heidi Bjørgan er udiskutabelt en god keramiker. Likeså med god forståelse for rom og rompsykologi. Hun klarer også å engasjere og er ikke redd for å skape gysninger.
Utstillingen på Nitja står frem til 19. desember.