I midten av november åpnet kanskje ett av landets viktigste museum: Grinimuseet. Utstillingen i en gammel brakke evner å fortelle historier om enkeltmenneske, demokratiet og de valgene man gjorde. Fortellergrep treffer deg i magen og hjertet. Du blir selv satt i isolat, kryper langs gulvet for å kommunisere med fangen på nabocella, og du går nesten inn i rollen som en ung gutt under nazi-regimets program på en krakk.
Utviklet utstillingen over tre år
– Jeg hadde ikke vært her på en stund, og kjente jeg var klar til å komme tilbake, sier Ellen Cramer Sjøwall. Hun er utstillingsansvarlig ved Museene i Akershus (MIA) og som har jobbet med utstillingen på Grinimuseet i over tre år.
– Å jobbe med dette materialet, dykke ned i så mange skjebner og lese tortururhistorier, gjør noe med deg. For oss var det viktig å ikke fortolke alt materialet, men gjenfortelle og formidle. Dette er fangenes egne ord, gjenstander og fortellinger.
Interaktiv utstilling gjør det virkelig
Moderne utstillingsdesign og interaktivitet «tvinger» deg til å gå gjennom den mørke korridoren der de dødsdømtes siste brev leses opp – før du trekker ut skuffer for å bli kjent med fangevokternes historier. Historiene er fortalt av fangene selv.
Grinimuseet var fangenes eget ønske nedskrevet i et manifest rett etter krigens slutt
– Det var fangene selv og andre ildsjeler som opprettet Grinimuseet i 1996. 20 år senere tok MiA over driften, og satte i gang en omfattende utvikling av museet. Noe av det første som ble gjort var å lage et autentisk rom i en brakke fra Grini fangeleir som nettopp var flyttet tilbake til området. Senger ble bygd i to-tre etasjer – et rom for 16 menn kunne huse opptil 50 fanger, forteller Sjøwall.
En utstilling rettet mot ungdom
Videre fortsatte MIA arbeidet med flere delutstillinger.
– For meg var oppgaven å lage en utstilling til ungdom, å formidle viktigheten av demokrati og menneskerettigheter gjennom fangenes egne historier – om det å leve i et diktatur i en fangeleir. Det var også fangenes eget ønske som ble nedskrevet i et manifest rett etter krigens slutt. Vi videreførte kun det arbeidet de selv startet med å bevisstgjøre hvilke valg man tar og ville tatt. Derfor er store deler av utstillingen interaktiv, og jeg har jobbet med å fremkalle noen av disse følelsene, å la publikum kjenne på alt dette.
«Den som aldri er redd, er aldri modig»
Det første som møter publikum er en film fra Grini fangeleir. Filmen viser fanger som går i rekke og rad langs en ti meter lang vegg. Du blir en av dem når du går inn i utstillingen som starter med et sitat av fange 4703, Thomas Fredrik Christian Wyller, som sier: «Den som aldri er redd, er aldri modig».
Jeg håper de unge som kommer hit virkelig forstår verdien av demokratiet og menneskerettighetene
Ellen Cramer Sjøwall
Til klikkene fra tastene på en skrivemaskin, kommer en serie bilder opp, der navn, alder og årsak til arrestasjonen som skrives på veggen. Videre presenteres ulike fakta fra krigen, og dilemmaer: hva ville du gjort – hjulpet en familie i fare for å selv bli skutt? Publikum kan selv ta valgene gjennom ja- og nei-svar. En original dør fra Møllergata 19 illustrerer at arrestasjonen er et faktum. Ellen Sjøwall peker på et monter med torturredskaper.
28 måneder i mørke og isolat
– Utstillingen har to deler. Den sorte og den røde som handler om motstanden, protesten mot det nazistiske regimet i leiren og kommunikasjonen mellom fangene og ut av leiren, forteller Sjøwall. Det kunne skje gjennom eget fingerspråk og smuglete beskjeder i melkespann, kroppsåpninger, en gammel eik og brødkassa fra Baker Hansen. Et iscenesatt rom med køyer står på et rødt gulv. Utstillingen starter med en isolasjonsboks dekorert med kunstneren Christopher Rådlunds skyer. Der lukkes du inn. Plassert på en krakk hører du betraktninger av det å sitte i isolat gjennom en ni minutters lydfortelling som er utviklet i samarbeid med rettspsykiater Randi Rosenqvist. Her inne satt en man i 28 måneder, uten å se lys eller andre mennesker. Man forlater boksen stille.
– Jeg vil at vi skal lære gjennom å kjenne, føle, dette, sier Sjøwall.
Nazistene plukket ut unge gutter
Et skur, slik det engang stod i skogen, var et sted der beskjeder ble overlevert. Til slutt må vi forsere en korridor med bannere i tung plast i rødt med deler av hakekorset. Det er motstand, ubehagelig.
– Vi vet at flere av de unge guttene ble valgt ut til å bli med i nazistenes program og fikk dermed ekstra goder. Her inne har vi trykket høyreekstreme utsagn på røde krakker. Estetikken her inne viser makten og de visuelle virkemidlene nazistene brukte for å forføre: de røde gardinene, talerstolen – rekonstruert som den sto under de store hirdsamlinger i Klingenberg kino og den utstoppete ørnen som ble kalt «Tyskerørna» på Naturhistorisk museum, viser Sjøwall.
Formidler historien på Grini gjennom virtual reality
En VR-film av leiren slik den engang var en installasjon for å nå ungdommen på deres språk.
– VR-filmen er vi stolte av! Vi har samarbeidet med Kulturtanken for å lage den. Du kan bevege deg rundt i leiren og inn i brakker. Jeg håper de unge som kommer hit virkelig forstår verdien av demokratiet og menneskerettighetene. Her ble fanger satt inn uten lov og dom, uten rettssak eller rettigheter. Det var alle slags folk, også lærere, advokater, politi og de som ikke ville handle i tråd med nazistene. Det var de som valgte å ofre seg for å skjule en familie eller prøvde å rømme over grensen. De tok et valg. For hvilke valg ville vi tatt i dag?