Petter Hepsø - figurativ konseptualisme på Soli Brug - PLNTY | kulturmagasinet

Petter Hepsø – figurativ konseptualisme på Soli Brug

Rommet er fylt med skulpturer i ulike størrelser og materialer. Skulptøren Petter Hepsø ser ut gjennom ateliervinduet. Han skuer utover hagen. Om bare noen dager skal transportøren hente arbeidene som skal vises på Soli Brug. På gulvet står en uferdig skulptur. Bare så vidt at formen avslører motivet. 

Å jobbe mot deadline er både frustrerende og inspirerende. Kjenne alvoret som tynger, men som også tilfører energi. En kunstner er sjelden mer levende enn før en utstilling. Da står års arbeid på spill. Hva sier publikum, hva sier kritikerne. Kommer man tjene penger, eller blir det et dundrende tap.

Petter Hepsø hviler seg på den uferdige elefantskulpturen.

Konturene av mahogni

Vi besøker Petter Hepsø på atelieret to uker før åpningen av separatutstillingen på Soli Brug. Midt på gulvet står et stykke mahogni som har begynt å ta form. Vi aner konturene av noe som ligner på en elefant. 

I flere tiår har konseptualismen stått sterkt i kunsten. Samtidig jobber Hepsø i en realistisk tradisjon.

Hepsø har meldt fra til utstiller at de skal holde av plass til det uferdige verket. Han tror at det er tilstrekkelig med tid for å rekke ferdigstille det. Men det er et sjansespill. Et ukonsentrert øyeblikk og skulpturen tar en annen form enn planlagt. I så måte er treskjæring nådeløst. Det er umulig å retusjere eller legge til. Kun én sjanse. 

«Lyttende figur» er utført i bronse.

Sannhetens øyeblikk

Hepsø har laget kaffe og ser på skulpturene som snart skal transporteres til Soli Brug. Nå som alle skulpturer, unntatt den ene, er ferdig konfronteres han med sannhetens øyeblikk. Er han fornøyd med resultatet? Hepsø tenker før han svarer. 

– Det er alltid litt begge deler. Han forklarer det med at man aldri blir helt ferdig, og at det er noe av kunstens vesen. Men som helhet er han fornøyd med arbeidene.  

«Nullpunkt II» er utført i bronse.

Kjenner oss igjen i dyrene

Dyreskulpturene til Petter Hepsø har ofte menneskelige trekk. Han sier at han egentlig ikke jobber med dyr, men med mennesker. Og at det er noe hos dyrene som vi vil kjenne oss igjen i. Arbeidene har også en innadvendt energi. 

– Det gjenspeiler meg. Jeg tror at underbevisstheten jobber med oss. Man kan ikke hoppe bukk over den, og den stemmer, er Hepsøs konklusjon. 

«Unborn» er utført i mahogni og eik.

Postmoderne spikere

I flere tiår har konseptualismen stått sterkt i kunsten. Samtidig jobber Hepsø i en realistisk tradisjon. Det er nok så vesensforskjellig fra utdannelsen på Statens Kunstakademi i Oslo der han i slutten av 1990-årene prøvde ulike teknikker og uttrykk, som landart, installasjoner og videokunst. 

– Vi var innom alle disse tingene, og det var fint å prøve det. Det var også sterke stemmer på teorisiden, som prøvde å banke postmoderne spikere inn i hodet på oss. Samtidig foregikk Nerdrum-debatten – figurasjon versus ikke.

I den indre dialogen er en av stemmene er streng og figurativ, den andre konseptuell

Denne debatten var en konflikt som også er blitt en indre dialog hos Hepsø. Han funderer på om det å jobbe i en realistisk tradisjon har vært til hinder eller fordel for hans posisjon i norsk kunstliv. Konklusjonen faller på at det har vært begge deler.

Les også:  Overraskende god match på Galleri Format

– Det virker som kunstverden er ganske åpen nå for tiden. Alt er litt greit. Tidligere på 1990-tallet var det videokunst som skulle ta over. 

«Edge of gravity» er utført i bronse.

Mot naturprinsippene

De som ikke er kjent med Petter Hepsøs kunst reagerer over at flere av skulpturene opphever tyngdeloven. En elefant som står på snabelen, en ape som balanserer på hodet eller bjørnen svevende fritt i rommet med kun en arm som «støtter» seg mot veggen. 

– Det er en fornektelse over naturprinsipper, sier Hepsø. – Jeg drømmer ofte om å være vektløs selv. Han tror at det å komme seg vekk og være en annen som får til ting også er en viktig faktor. 

«Healthseeker II» er utført i bronse. Foto: Petter Hepsø.

Håndverksstemmen er materialets stemme

Å arbeide som kunstner er vanligvis et ensomt yrke. Mye av diskusjonen av arbeidsdagen skjer i eget hode. Vi lurer på om Hepsø har en spesiell samtalepartner når han jobber. Han forklarer om den indre dialogen der en av stemmene er streng og figurativ. Håndverksstemmen er materialets stemme. 

– Men om det er én som peker seg ut vet jeg egentlig ikke. Hepsø tar en pause og funderer over spørsmålet. – Hvis jeg lar den figurative stemmen snakke for høyt og jeg lytter til den så går det skeis. Det samme med den konseptuelle. Om du prøver på å være for kul, så blir det bare den veien, og ingenting til slutt. Så det er det å ha balansen mellom de ulike samtalepartnerne. 

«Countdowner II». «Nullpuntkt II» og «Nullpunkt I» i bakgrunnen. Alle utført i bronse med sokkel i patinert messing. Foto: Simen Dørje.

Om Petter Hepsø har funnet balansen og om hans skulpturer er realistiske tolkninger eller konseptuelle verker er opp til den som ser. Utstillingen er åpen til 12. desember. 

Close