Det er grunn til å sette kryss i taket når Henrik Gallatin Askeland Andersen (født 1986) nå går i sin mors fotspor. I det nye galleriet i Kulturhuset i Bergens toppetasje viser han og moren, den erfarne og omstridte kunstneren Unni Askeland (født 1962), utstillingen «Kunsten er lang, livet er kort».
Kunst på enkle materialer
Han har sin debut som billedkunstner. Hennes bidrag er en retrospektiv presentasjon av åtte malerier som inkluderer uttrykkssterke arbeider fra det året sønnen ble født. Da var hun nettopp ferdig på Vestlandets Kunstakademi i Bergen, før hun begynte på Kunstakademiet i Oslo året etter. Sønnen går nå på den private Kunstskolen i Bergen. Fellestrekket er at begge er/var ubemidlet på det tidspunktet bildene ble laget: Unni malte sine store malerier på papir. Henrik har brukt kasserte lerreter som har vært vannskadet.
Det er ikke ofte et slikt generasjonsfenomen inntreffer. Når utstillingen i tillegg spruter av energi og fargeglede, ja da er det grunn til å få opp farten og komme seg ned i Vaskerelven midt i sentrum så fort som bare f… Utstillingens siste dag er fredag 15. oktober, én uke etter åpningen fredag 8. oktober. Den ukeskorte utstillingsperioden skyldes at lokalet allerede var leid ut til en dansefestival.
Bilder med høyt energinivå
Slik blir det i et flerbrukshus som er åpent for flere kulturelle uttrykk. Galleriet var ikke helt ferdig til åpningen, håndverkerne har fortsatt noe arbeid igjen. Utstillingsprogrammet videre er også åpent, så det skal bli interessant å se hvilken retning Kulturhusets galleri går i. Lokalet er fleksibelt med vinduer mot nord, og kan enkelt omstilles til ulike typer utstillinger.
Henrik Gallatin Askeland Andersen er en uttrykkssterk kunstner som med denne utstillingen viser et glimt av hva som bor i ham.
De få dagene utstillingen varer står helt i stil med bildenes høye energinivå. Henrik Andersens seks største arbeider er i all hovedsak fargesterke abstraksjoner av det som kan tolkes som landskap. De to meter høye maleriene er sikkert utført med balanserte komposisjoner og kontrasterende farger. Kunstneren søker ikke å etterligne virkeligheten, men han har funnet sin egen måte å tolke den på. To figurative innslag, inkludert et godt utført portrett, gir de seks bildene midt i lokalet en flytende ro. I andre bilder, inkludert fire kulltegninger på papir, viser han en uvøren og godt sett figurasjon.
Finner et mellomrom til Askeland med Gallatin
Henrik Andersen signerer maleriene sine med mellomnavnet Gallatin. Det er velegnet som kunstnersignatur, og det sørger for at han får den nødvendige distansen til både mor og far. Faren er den amerikanske musikerpoeten Eric Andersen (født 1943), en unik og spesiell musiker som fortjener et endelig gjennombrudd. Det kan fort komme, til tross for at han to ganger gjennom karrieren mistet signering med musikkbransjens beste managere. Paul Lamont har laget en god dokumentarfilm om ham, «The Songpoet», som ble vist på Kulturhuset åpningshelgen.
Henrik Gallatin Askeland Andersen er en uttrykkssterk kunstner som med denne utstillingen viser et glimt av hva som bor i ham. Moren Unni Askeland er, på sin side, godt etablert som en omstridt og kontroversiell kunstner som ikke er redd for å stille seg nakent til skue. Det at hun denne gangen har gravd i arkivet og hentet frem fire 35 år gamle arbeider er først og fremst en gest til sønnen, som er født samme år som flere av arbeidene ble laget.
Forsikker måte, rå fortellervilje
Men det viktigste her er at disse arbeidene på papir har en rå fortellervilje som er egnet til å slå publikum i bakken. De nyere arbeidene er også fine, men de er stilistisk kontrollerte på en formsikker måte. De har et uttrykk vi er blitt vant til, mens de eldste arbeidene overrasker med sin sterke uttrykksvilje. Det er mulig å trekke en linje til de seksuelt utleverende maleriene hun nylig viste på Gulden Kunstverk utenfor Drammen, og for så vidt også til utstillingen på Fineart i Oslo i 2017. Hvis hun lar seg inspirere av 1986-bildenes ekspressive uttrykksvilje, og kombinerer det med de nyere arbeidenes stiliserte åpenhet, da er vi vitne til en kunstner som står overfor en ny vår. Det må jo være en grunn til at hun har gravd i arkivet?