– Du ser at jeg er ganske anarkistisk når det kommer til sjanger og uttrykk. Det heller det at det er jeg som er den røde tråden.
Helene Duckert betrakter deg med et direkte blikk og etterlater ikke særlig med rom for koseprat.
Aktivisme, ingen koseprat
Hun er derimot en energisk og oppriktig samtalepartner som forsøker å formidle det hun står for som kunstner – en som ikke ønsker å bli parkert et konkret sted. Og vær ikke redd, det er virkelig ingen fare for det.
– Men jeg har ikke tenkt så nøye på valg av format, jeg følger heller lysten. Det har jeg hjemmefra, jeg har lært å innse at det er drivkraften min. Så da gjør jeg det jeg har lyst til.
Tekst som strek i arbeidene
Duckert forteller at hun jobbet som skribent en stund, og at det etter en tid begynte å dukke opp tekst som strek i arbeidene hennes – en ekspressiv håndskrift, forklarer hun.
– Og så begynte jeg å legge merke til streken og hvordan den utviklet seg. Og da var det ikke så langt igjen til tegning, sier hun. Og maling, som har vært fokuset nå, før utstillingene denne høsten.
I kunstnerens univers
Det er i kunstnerens hode at systemet finnes, at universet utvider seg, at tankene dreier, at observasjonene skjer og prosjektene finner sted. I Helene Duckerts atelier i Oslo sentrum, i de gamle militære fasilitetene bak Akershus festning som Oslo kommune leier ut til humanistiske priser, regelrett bugner det av forslag til hva kunst kan være, hva den skal si, og bestå av.
Allerede idet vi går inn døren, er det tydelig at plassen er altfor liten for Duckerts tanke- og talevirksomhet.
Begrensning skaper trang
Likevel ser også begrensningen ut til å være hennes største inspirasjonskilde, og det noen vil kalle rot vil andre se på som en symbiose – eller kunstnerens sekundære hjerne. Alt rundt henne later til å forvandles til en prosess i henne. Spede tanker har utviklet seg til skarpe kunstpolitiske uttrykk mot den travle utstillingshøsten. Det er nå alt skal skje.
Nå står oktober i Helene Duckerts tegn. Hun er i godt driv. Mer enn godt driv.
Som mange andre har koronapandemi og nedstengning preget Helene Duckerts seneste tid. Her har tanker har fått føde og fantasivenner sett dagens lys. Bananprosjektet fant veien til Instagram, der hun skapte seg egne vesner hun kunne samtale med. Hun har kjent på at belønningen en kunstner har gjennom å vise arbeidene sine, ble fratatt henne og andre i tiden som nå ligger bak oss.
Helene Duckerts blomstrende høst
Nå står oktober i Helene Duckerts tegn. Hun er i godt driv. Mer enn godt driv. I det utstillingen «We are Human» og 30-årsutstillingen til Galleri Format i Oslo åpner 30. september, går det slag-i-slag. I fjor deltok kunsteren i en kunstnerdrevet utstilling i Kunsthall Grenland der tilsammen åtte kunstnere i etableringsfasen dannet «4×4», der alle hadde gjennomført en MFA i medium og materialbasert kunst ved Kunsthøgskolen i Oslo. Som et resultat av dette vant «4×4» Porsgrund Porselensfabriks første årlige porselensstipend. Og i desember skal hun ha et opphold på fabrikken.
– Jeg ser også frem mot utstillingen som står på Østfold kunstsenter fra 30. oktober. til 12. desember, men også jubileumsutstillingen til Galleri Format har et interessant fokus, den heter «Are we human». Jeg prøvde å pitche inn «Are we still human», men den tok de ikke. Så da tok jeg den selv, ler hun. – Jeg jobber jo både med tekst og bilder.
Følger lysten
Der andre legger sin ekspertise i ett hovedmateriale, går Duckert mange veier. Ja, ikke misforstå. I det siste har det handlet mye om det hun kaller lappeteppeøkonomi til lappeteppekunst, med laminat. Men Duckert er altså ingen tradisjonell kunstner som forholder seg til én flate. Skal du forstå henne, må du akseptere det tredimensjonale. Hun har tegnet og malt, men det var mest det at hun fikk det for seg at hun skulle laminere og lage tidskapsler. Hun tar frem noen arbeider og forteller at hun jobber med de samme uttrykkene i tekstil.
– Jeg forsøker å finne en slags tillit, tror jeg – til meg selv – i materialvalg og form og farge.
Til tross for impulsene som drar henne i mange retninger, er det et klart språk hun snakker.
– Jeg tenker at jeg driver «gesamtkunstverk», slash er en god «allrounder». Jeg vet ikke om det er det at jeg søker motstand, men heller at jeg liker å lære meg språk og kommunisere – og at jeg har et utrolig uttrykksbehov, forteller Helene Duckert.
Skaper kunst som sitrer i deg
Det kan hende at du blir litt støtt, eller i alle fall litt sjokkert. For om du for eksempel møter på Helene Duckerts verk «Expat» på Høstutstillingen i Oslo, kan det hende noe sitrer i deg. Bruk av menneskehår?
Som mange andre som går kunstens vei, har Duckert kjent på tider der strev og ikke fult så mye oppmerksomhet oppleves som en tung oppoverbakke. Men hvis det heter seg at noen skal «breake», så er enkelt å spå at Helene Duckert gjør det akkurat nå. Antakelig er det bare å ønske en anarkistisk kunstner som runder etableringsfasen velkommen.