Autovernmuseet. - PLNTY | kulturmagasinet

Autovernmuseet.

«MUNCH», som Munchmuseet nå skal hete, ser mer ut som et lagerbygg enn et museum. Som flertallet av de andre, profesjonelle kritikerne, mener jeg at nybygget er stygt. Det er ikke bare den bølgete fasaden som får gjennomgå; også interiøret i fellesarealene får strykkarakter. Men Edvard Munchs kunst, den holder mål. Å komme inn i utstillingssalene er en lise.

Etter pressevisningen av det nye Munchmuseet onsdag kjørte jeg en tur opp til Ekebergrestauranten for å se bygget fra litt distanse og i sin sammenheng. Sett fra plassen utenfor arkitekt Lars Backers ikoniske restaurantbygg ruvet den grå, avvisende bakveggen i det urbane landskapet. På vei ned igjen forsøkte jeg å følge med på bygget. Det lyktes jeg ikke med, for jeg måtte passe på så jeg ikke kjørte i autovernet. Veien er smal og svingete, og faren for å få en skrape i karosseriet var overhengende hvis jeg samtidig skulle se på museet.

Kritiker Lars Elton mener det er tatt mange glansbilder av MUNCH, men at bygget er i meste laget industrialisert.

Vender ryggen til omgivelsene

Det komiske er at studiet av autovernet langs Kongsveien ga meg akkurat like mye som jeg opplevde da jeg stod utenfor det nye museumsbygget tidligere på dagen: Ingenting. På forsiden fungerer aluminiumsfasadens perforerte bølgeformer som kamuflasje foran en gjennomgående glassfasade.

På kvelds- og nattestid vil lyset sive gjennom hullene, slik at du ser rulletrappene som strekker seg gjennom de tretten etasjene. På dagtid er det bare grått. Museets bakside er usedvanlig trist. Her er det knapt nok et eneste vindu bak bølgefasaden. Den stuper loddrett i vannet, og arkitekturen er så avvisende som du vel kan tenke deg. Dette er et bygg som vender ryggen til omgivelsene.

Glansbildene gjør den stygge andungen til en sminket skjønnhet. Men på en tåkete dag viser bygningen sin sanne sjel og vender ryggen mot byen og Ekebergåsen. Foto: Lars Elton.

Knekken på MUNCH

Forsiden er ikke mye bedre. Den mye omtalte knekken i de tre øverste etasjene fremstilles som en allegori til Edvard Munchs respektfullt bøyde nakke, slik man kan se ham i noen av kunstnerens sene selvportretter.

Kunsten er ikke avhengig av bygningens knekk for å stå på egne ben.
Lars Elton

For meg er det motsatt: Knekken fremstår som en arrogant gest der den henvender seg mot det horisontalt orienterte operabygget og ser ned på sine omgivelser. Knekken gjør ikke byggets enkle konstruksjon mer tiltalende. Bygningen er satt sammen av to firkantede bokser, en vertikal og en horisontal, og knekken gjør ikke den brutalt enkle løsningen noe bedre.

Les også:  «You see we are blind» – Odd Nerdrums første solo-utstilling i Norge på 24 år
Lars Elton mener at knekken på bygget, som skal illustrere Edvard Munchs respektfult bøyde nakke, egentlig fremstår arrogant og ser ned på sine omgivelser.

MUNCH eller MUNICH

MUNCH-logoen er et stykke for seg. Med sine kantete, bakoverlente versaler (store bokstaver) vekker den assosiasjoner til kjøpesentre og flyplasser. På min Facebook-side skrev én at vedkommende trodde det stod MUNICH, en annen sa den minnet mer om LUNCH. Det argumenteres med at logoens form skal speile knekken øverst i fasaden. Ja, det stemmer jo – for så vidt.

Det forutsetter at du ser bygget fra sjøsiden. Den synsvinkelen er forbeholdt en håndfull turister og den lille delen av lokalbefolkningen som frekventerer Sørenga. Det store flertallet vil møte/se knekken fra bysiden, og da heller den motsatt vei av logoens form. For meg minner den mest om én som kommer løpende med alt for dårlig tid, og som forsøker å bråbremse på hælene. Det går gjerne dårlig.

Byggets arkitekt, spanske Juan Herreros, har gitt interiøret et strømlinjeformet preg med utstrakt bruk av stål, glass og aluminium. Ifølge Lars Elton mener han å ha gitt bygget et nordisk preg.

Kritikken har ikke avtatt

Kritikken mot Munchmuseets arkitektur har vært en del av mediebildet i flere år allerede. Den har ikke akkurat avtatt nå som bygget endelig er åpnet. Men når vi kommer innenfor det anonyme inngangspartiet (mange vil komme til å lure på hvor dørene er) burde ting kanskje være bedre?

Byggets arkitekt, spanske Juan Herreros, har gitt interiøret et strømlinjeformet preg med utstrakt bruk av stål, glass og aluminium. Da jeg møtte ham etter pressekonferansen, der arkitektur for øvrig ikke ble nevnt med et eneste ord, sa han at han syntes han hadde gitt museet et nordisk preg. Da jeg ba ham utdype det forstod jeg at han ikke hadde skjønt noe av hva det innebærer.

Interiørene har et industrielt og avvisende preg. Her fra foajeen. Foto: Lars Elton.

Signaliserer noe annet enn kulturopplevelser

Fordi vi har det så kaldt om vinteren i Norden, bruker vi mye treverk, stein og andre varme materialer i våre interiører. Med noen ubetydelige unntak finner du ikke noe slikt i fellesarealene. Foajéen minner mest om en flyplass som kunne vært hvor som helst i verden.

Etter alle disse upersonlige og avvisende opplevelsene, er det en lise å komme inn i de syv utstillingene og oppleve kunst.

Hadde det ikke vært for den spektakulære utsikten, minner rulletrappene og adgangsarealene oppover i etasjene mest om de vertikale transportanordningene i Københavns T-banesystem. Når du legger til at toalettene har billige dører som gir dem et institusjonspreg og en upersonlig, kantinelignende kafé innerst i inngangsetasjen, ja da har du et museum som signaliserer noe helt annet enn kulturopplevelser.

Les også:  Det dreier seg om å ivareta kulturarven
Når det er mørkt synes interiøret gjennom den perforerte fasaden. Rulletrappene og adgangsarealene oppover i etasjene minner mest om de vertikale transportanordningene i Københavns T-banesystem.

En lise å komme inn i de syv utstillingene

Etter alle disse upersonlige og avvisende opplevelsene, er det en lise å komme inn i de syv utstillingene og oppleve kunst. Salene med samlingsutstillingene har rolige interiører som gir deg anledning til å konsentrere deg om kunsten. Hovedutstillingen «Uendelig» presenterer Edvard Munchs hovedverker og en rekke mindre og store overraskelser fra en mangfoldig karriere. Munch testamenterte mer enn 26 000 verk til daværende Aker kommune.

Det en lise å komme inn i de syv utstillingene og oppleve kunst. Rolige interiører gir deg anledning til å konsentrere deg om kunsten. «Kunsten er ikke avhengig av bygningens knekk for å stå på egne ben», skriver kritiker Lars Elton.

Museet gir uante muligheter

Når du legger til at utstillingsarealet er fem ganger så stort som det Munchmuseet (det er fortsatt museets offisielle navn) hadde på Tøyen, gir det museet uante muligheter til å presentere samlingene (museet disponerer også tre samlinger i tillegg til Munch) og samtidskunst på et høyt nivå.

Det synes i «Tracey Emin & Edvard Munch: Sjelens ensomhet», en utstilling som allerede nå kan utpekes til en internasjonal sensasjon. Så det er bare å stålsette seg og komme seg oppover i etasjene. Dette er tross alt et kunstmuseum. Kunsten er ikke avhengig av bygningens knekk for å stå på egne ben.

 

Close