Sparsommelig med materialet, og klar i uttrykket. Den folkekjære poeten Olav H. Hauges dikt «Eg siktar litt yver», finnes i boka «Samlet lyrikk» som kom ut i 2010, samme år som en smed og kunsthåndverker fra Umeå i Sverige begynte å banke jern til skulpturer i Norge.
Strekker seg mot himmelen
Som sterke, men også sarte aks, strekker de seg mot himmelen, vaier likedan om de får en dytt. Skulpturene, som i en periode har utgjort utstillingen «Livet» på Grønland i Drammen, er hver og en imponerende nok banket ut av ett eneste stykke jern.
Jernet varmes opp til ca 12-1300 grader og så jobber han det ned til 600 grader, før det varmes opp igjen
Kunsthåndverker og smed ved navn Marcus Mars er den unge bondesønnen som dro til Norge for å tjene penger for siden å etablere seg i Sverige med egen smie. Det er lenge siden nå. Og hjem reiste han aldri. Tilknytningen til jorda i oppveksten, og med et like sterkt indre som ytre, skaper han poesi i jern helt uten sveisede detaljer. Og han skal aldri støpe, sier han, stolt av å forme noe i ett stykke, fra grove deler til fine detaljer.
Det kommer an på perspektivet
Poesiens veier er mange, og uttrykkes ofte gjennom ord. «Kvasifilosofipoet» Olav Nausthaug sier det enkelt: «småting kan bli store, store ting kan bli små, bare se dem litt på skrå. Slik er livet, det kommer an på perspektivet».
Også kunstsmeden Mars er en ypperlig verbal formidler men etablerer ingen bastante sannheter. Om skulpturen «Jeg står støtt i meg selv», sier han:
– Min tanke er at man skal stå støtt og høre på den lille i deg selv. Men en annen tilbakemelding fra en tilskuer handlet om at det kunne være datteren som sto støtt i ham. Det synes jeg var veldig fint, og jeg likte den spontane tolkningen. Man har ulike erfaringer i livet som gjør at man ser ulike ting, sier han.
Publikum overrasker med tolkninger
Og publikum overrasker ham stadig med sine tilbakemeldinger, kanskje fordi han åpner for det. Titlene på verkene er tydelige og kan lett tolkes, som som «Jeg våger å fly», «Barnet bor i meg» og «Borte, men ikke glemt».
– Denne skulpturen heter «Være og ikke være». Her foreslo en at den heller skulle hete «Skillmisse», den som sa det mente den så slik ut. Det ville være for enkelt at livet i et ekteskap skulle være en rak linje i balanse, mente tilskueren – og det er jeg helt enig i, sier Mars, – for fysisk er det både stor bevegelse men også balanse i skulpturen.
Det handler om å engasjere
Muligens kunne man flørte med å kalle utstillingen «Vilje», for både i materialet og i kunsthåndverkerens uttrykk finnes det noe som har et sterkt behov for å bli sett, stige opp, overleve, leve videre og ikke minst strekke seg inn i en ny dimensjon. Det handler om å involvere tilskueren. Engasjere. Og om å ikke gi seg.
– Min tanke er at man skal stå støtt og høre på den lille i deg selv
Marcus Mars
– Det er ikke første forsøk som står her, sier han og sikter til de fine vingene i skulpturen «Vi ses igjen». Arbeidet er finsmidd og har sarte strukturer i jernet. Dette må han utarbeide først, forklarer han. Jernet varmes opp til ca 12-1300 grader og så jobber han det ned til 600 grader, før det varmes opp igjen. Men han har også provosert stål over 1400 grader i enkelte objekter. Da smelter det og skaper et helt nytt og et grovere uttrykk.
Om å uttrykke en universell følelse
Dikteren Olav H. Hauges sparsommelige bruk av ord er presisjon på lik linje med smedens slag på jern som danner en tynn tråd. En ørliten feilberegning og det opphører å eksistere.
«Ei pil som skal råka, kan ikkje gjera
mange krokar. Men ein god skyttar
reknar med fråstanden og vinden.
So når eg siktar på deg, siktar eg litt yver.»
Som man sier om dikteren Hauge, kan man også si om kunstnhåndverkeren Marcus Mars på sitt vis og med sitt materiale, at han mestrer å uttrykke en universell følelse helt rent og enkelt.