Til utstillingen skriver Linda Spaun Hauglie. «Det er gjennom livets største utfordringer, der alt kan se kaotisk ut, at de store forvandlingene fødes. Forvandling som bygger på det som var, men gir en retning i kaoset.» Flesteparten som opplevd kraftige transformasjoner kan relatere til teksten.
Utleverende kraft
Også titlene gir en forståelse for hva Hauglie opplevd og har gått igjennom. Flere verker er med navn som skaper assosiasjoner. Tittelen «Jeg trengte noen som var glad i meg så da var jeg det» er av de mer dynamiske. Den har en poetisk, utleverende kraft, som en anerkjennelse over å være for andre, i kaoset, når man selv trenger hjelp med å skyve dagene fremover.
Nå tenker du kanskje at «hva har titler med kunst å gjøre». Det er ikke der kunstopplevelsen ligger. Men å skape i kaos og forvirring fører gjerne til brudd, nye veier, utforskning av seg selv, å fødes på ny. Som betrakter kan vi se vekk fra titlene og heller fokusere på verkene.
Finner veien bak motivene
Men med Hauglies ledetråder kan vi gå bak motivet. Og det er muligens det hun ønsker. Flere av verkene er ikke hva de først ser ut til å være – flate strukturer. Hun har brukt en spesiell vevteknikk der motiver blir synlige når man beveger seg rundt verkene.
Når vi som betraktere flytter kroppen sammen med blikket oppstår nye motiver bak overflaten. Innimellom ser vi det hele bilde. Andre ganger ekstrakter. En slik dynamisk karakter fører til at kunstopplevelsen hele tiden forskyves. Både i forhold til enkeltverk og til helheten.
Forførerisk vakker
Ett av utstillingens verker er uten noen som helst binding til tekstil. Corrosion er en patinert kobberplate, med levende strukturer og korroderte irrgrønne nyanser. Flaten er forførerisk vakker. Hauglie har tillatt seg å fascineres av materialets egenskaper. Det er på grensen til overfladisk. Allikevel lykkes hun dra betrakteren tilbake til verket. Som en vandring til et fjellvann, med klare farger en varm sommerdag. Eller et abstrakt maleri av Ross Bleckner. Taktiliteten blir ytterligere forsterket av eikerammens stringens. Disse irrgrønne korrosjoner bruker hun i flere mindre bilder. Men da i kombinasjon med håndvevd messing.
«Slippe tak» i ulike bindinger
Utstillingens hovedverk Slippe tak er håndvevd i ulike bindinger, med vatt som skaper relieff. For en kunstbetrakter uten kjennskap til tekstile teknikker oppleves det som teknisk komplekst. Flaten har varierte strukturer. Vekselvis rolige og eruptive. Små arr i et landskap, eller kroppen for den saks skyld. Slippe tak knytter sammen fortid og fremtid. Relieff-teknikken ble særlig benyttet i engelsk broderi under 1600-tallet, men da utført som narrative historiefortellinger. Spørsmålet gjenstår om Hauglie med verket, har klart å slippe tak.
Hvor plassere Hauglie
Hvor skal vi plassere Linda Spaun Hauglie? Er hun tekstilkunstner, kunsthåndverker eller billedkunstner. Svaret er nok – ja takk, alle tre. Som tekstilutøver jobber hun i et felt der håndverket er lagt til grunn for estetikken. Kunsthåndverkeren Hauglie er lett å plassere fordi hun lager sine arbeider uten innblanding av andre. Forskjellen mellom henne og en tradisjonelt utdannet billedkunstner er at hun har håndverket i bunn, med en sterk materialbasert karakter.
Sterkere identifisering som billedkunstner
Annerledes fra flere av hennes tidlige verker er at nå er brorparten rammet inn som malerier. Spørsmålet er om hennes identifisering som billedkunstner blir sterkere i tiden som kommer. Om hun ønsker å forholde seg friere til tekstile teknikker. Skal kobberplaten få en mer fremtredende rolle, eller andre ikke-tekstile materialer. Det vil fremtiden vise.
Utstillingen står i Sarpsborg Kunstforening til 22. august 2021.