Heavy Metal – prosess i pakt med naturen. En soloutstilling. - PLNTY | kulturmagasinet

Heavy Metal – prosess i pakt med naturen. En soloutstilling.

Utstillingen du nå skal lese om er tatt ned. Ja, selv ikke vi rakk den, den ene kvelden den sto helt i slutten av juli. For travle Henrik Nordahl var den en viktig milepæl før han stikker til New York. Det spennende er, at kunsten han har skapt kunne forblitt noe gammelt rask.

En kunstners resultat behøver ikke nødvendigvis være resultatet, men kan like gjerne være prosessen i seg selv. For Henrik Nordahl er det viktig å jobbe mot – ikke bare et visuelt resultat –  men også målet om å bli kunstner på heltid. 

Henrik Nordahls soloutstilling var en milepel og foregikk i en garasje i slutten av juli. Mye av den handler om metall. Heavy metal. Bak ham ser vi verket «Burned Metal I». Foto: Frode Kann.

Foran seg, livet

Bak seg har han Kunsthøyskolen i Oslo og en tid «på gutterommet», som han kaller det. Foran seg, en master som venter i New York. Og livet, vil mange si. I den grad han venter på å finne sin «strek», er han også tydelig på at han undrer seg over om den noengang vil bli tydelig. Han vil gjerne jobbe innenfor mange disipliner. Video er en av dem. Om han må velge sjanger? 

Han tror på å være multidisiplinær, å jobbe med forskjellige materialer. At det er det som er «streken». Når han ser tilbake på de forskjellige prosjektene han har jobbet med er det en forbindelse der. At ett har inspirert et annet.

«Melted Metal II». Verkene har oppstått av finmasket kobber- og stålduk – en forglemt rull Henrik Nordahl fant ved et nedlagt gruveanlegg på Senja i Nord-Norge, som har stått forlatt siden det brant ned i 1985. Foto: Frode Kann.

Den usynlige prosessen

Men nå, soloutstillingen. Den har vært en milepel. Han har kalt den «Heavy Metal». Men også litt om publikums reaksjoner og tilbakemeldinger: 

Det er ikke sikkert tilskueren nødvendigvis legger merke til kunstnerens prosess. Publikum kan være mest opptatt av å undersøke hva nettopp det ferdige produktet de opplever fremfor seg handler om. For kunstneren kan utstillingen være resultatet av et eksperiment. Ikke det at ikke kunsten er «ferdig» når utstillingen er oppe, men det som skjer under utstillingen, kunstens møte med mennesker, kan også handle om informasjon som blir med videre – inn i kunstnerens neste fase. 

«Acid Metal II». Henrik Nordahl er opptatt av materialets egenverdi. I dette tilfellet er det interessant at det fortsetter å utvikle seg etter at kunstneren har gjort sitt med det, på grunn av reaksjoner som skapes av omgivelsene.

De som vil eie historien

– Enkelte som kom valgte å ikke lese flygebladet med introduksjonen før de hadde sett alt, forteller Nordahl. – Det synes jeg er ganske spennende, de var ute etter å finne ut av sin egen opplevelse. Da de la til min intensjon først etter at de hadde sett alt, hørte jeg dem si: «Aha!».

Soloutstillingen har vært en milepel. Henrik Nordahl har kalt den «Heavy Metal»

Det siste kunstverket ble ferdig akkurat i tide til publikumsinnslipp i en gammel garasje ved Carl Berners plass i Oslo. Nettopp de røffe og ufikse veggene i betong var den perfekte rammen for verkene som har oppstått av finmasket kobber- og stålduk – en forglemt rull han fant ved et nedlagt gruveanlegg på Senja i Nord-Norge, som har stått forlatt siden det brant ned i 1985. 

Heavy Metal soloutstillingen til Henrik Nordahl ble presentert i en garasje på Carl Berners plass i Oslo den siste helgen i juli. Foto: Frode Kann.

Noe gammelt rask

I øyeblikket han så materialet, visste han at han måtte ha det. Sammen med regissørkameraten bar de den på skuldrene i ulendt terreng flere kilometer. De var der fordi de laget en musikkvideo.

Les også:  Markus Brendmoe stiller ut mens noe manifisteres i laboratoriet

Det er slike tilsynelatende urasjonelle ting kunstnere gjør. Men dukene, som ble brukt til å sile grafitt, som man bruker i blant annet blyianter og maling, hadde ligget ute lenge og blitt merket av naturen, vær og vind. De hadde både rustet og oksydert og Nordahl så både mønstre og teksturer i materialet han ikke kunne være foruten. Men rullene med kobber- og stålduk lå der bare, i naturen, som noe gammelt rask.

Det er ikke sikkert tilskueren legger merke til kunstnerens prosess. Publikum kan være mest opptatt av å undersøke hva nettopp det ferdige produktet de opplever fremfor seg handler om. For kunstneren kan utstillingen være resultatet av et eksperiment. Fra venstre, «Burned Metal II» og «Melted Metal II».

Materialets egenverdi

At kunstverkene fortsetter å utvikle seg og endre uttrykk etter at de er blitt kunstverk utformet av kunstneren, er kanskje det aller viktigste å merke seg. Og særlig at kunstneren selv begeistres av det. Det viktigste er ikke hva han har skapt. Å finne materialets egenverdi, sette det i gang og liksom la det holde på uten å ha kontroll over det, skaper en yrende følelse: 

– Det var morsomt å høre hva publikum fikk ut av bildene – det var folk her med stor spredning i  bakgrunn – det var jo helt andre ting enn det jeg hadde tenkt på. Det er den store gleden, når man først stiller ut, man har gjerne levd med tankeprosessene og vært i en boble så lenge, så slipper man det løs og så ser man effekten av det og hva slags historier som kommer tilbake. 

«Acid Metal III». Historien om at disse dukene har vært sentrale for å skape de mest grunnleggende verktøyene for mange kunstnere, er blitt viktig for Henrik Nordahl, om enn ubevisst. Dukene ble i sin tid benyttet til å sile grafitt som brukes i blyanter og maling. Nå er de lerret.

Kunstner og publikum, en symbiose

– Du sier at kunstneren kan høste av publikums tilbakemeldinger?

– Ja, det er det som er gøy. For da nevner og forteller folk ting som kunstneren ikke har tenkt på og som det kan være verdt å ta med seg videre. Publikum bringer aspekter til meg som jeg har lyst til å utforske videre. 

– Det blir en symbiose mellom kunstner og publikum? Hvis man er kunstner, så er vel grunnideen at man har et budskap?

Les også:  Kunstgodteri for sjelen. Jonny Hurts goes solo.

– Jo, men det er et skille der. Det er jo noe med det personlige. Hvilket personlig forhold har jeg til disse bildene, hvor springer de ut fra i meg – for tilskueren har jeg ingen intensjon om å bestemme hva de skal tenke, vil at det skal være åpent.

Det skjer ikke bare noe med materialet. Det som skjer under utstillingen, i kunstens møte med mennesker, kan også handle om informasjon som blir med videre – inn i kunstnerens neste fase. Her vises «Melted Metal I». Foto: Frode Kann.

Blyanten er alltid der

Historien om at disse dukene har vært sentrale for å skape de mest grunnleggende verktøyene for mange kunstnere er blitt viktig for ham, om enn ubevisst. Selv har han beveget seg fra tegning og maling og inn i andre formulerbare teknikker, metoder og materialer. 

Men blyanten har alltid vært der for å uttrykke ideer. Og kobber- og ståldukene fra Senja, de er nå forvandlet til lerreter og er blitt «malt på» med ild, syrer og smeltet metall – og er i alt en dedikasjon til lerretet og blyanten. 

Premisset viktigst

For Henrik Nordahl har premisset og rammene for prosjektet vært viktigst å kommunisere til sitt publikum en ettermiddag i slutten av juli. Hans personlige intensjoner er under stadig utvikling, nå har han også fått med seg en dose innspill i kofferten på vei til New York, til nye kunststudier og personlige mål. 

Close