17. juni åpnet Vanessa Baird en stor utstilling i Kunsthall Stavanger sammen med sin mor Maureen Baird på 90 år og faste kunstnerkollega Mette Hellenes: «Here we are again, happy as can be, all good pals and jolly good company».
– Det er tomt her nå – de har tatt med alle møblene her. Påmalte møbler og kasser med alt jeg har. Jeg vil at publikum må gå forbi møblene, før de kommer til tegningene mine. Min mor maler ikke lenger, men skriver notater. Hun fyller mellomrommene med notater. Hun er redusert ned til min modell. Vi har et symbiotisk og nært forhold.
– Er det godt å ha tømt atelieret og samle alt i en utstilling?
– Nei, jeg føler ingen lettelse. Mer som en tomhet. Blir det bra nok? Jeg er ennå litt stresset om det holder til alt jeg leverer, og er så og si alltid med på monteringen.
En ukomplisert og ujålete kunstner
Vanessa Baird (f. 1963) prater som en foss på telefon fra atelieret i Oslo noen uker før den store åpningen i Stavanger. Å intervjue en av landets beste tegnere føles ukomplisert og ujålete. Det bannes og ironiseres sammen med sårhet og nære betraktninger. Akkurat som kunsten hennes. Kommer det noen? spør hun seg selv, etter så mange ti år som en dronning av tegnekunst på den norske kunstscenen. Deler av utstillingen som vises i Stavanger i sommer har hun aldri sett montert – den kommer rett fra London og The Drawing Room – et sosialt prosjekt av et galleri – der Covid gjorde at kun noen få fikk sjansen til å oppleve Bairds kunstnerskap. Likevel fikk den strålende kritikker i avisen The Guardian.
– Jeg har jobbet mest hjemme med tre barn og en gammel mor og tegningene er fra denne tiden
– Jeg henger tegningene mine tett, lesser på – mens kuratorer ofte vil fortelle det annerledes. Men denne i London fikk jeg aldri sett. Kanskje er det like greit, ler Baird.
Største norske kunstdebatt
For de som ikke har fått med seg historien: Vanessa Baird har åtte til ni års høyere kunstutdannelse, og har alltid tegnet. I dag er hun kjent for sine akvareller og pasteller; fra enorme vegginstallasjoner til ørsmå serier og bilder. Det er et inferno av figurer, burleske karakterer, hengende pupper, skumle eventyrscener, politisk kritikk, mørke skoger, skrekkelige kvinner, lange armer, rennende streker, trange rom, norske eventyr og fabler, arkitektur, humor, drama og blod. Ja, det bugner over fra kant til kant, med detaljer til det minste knappenålshodet.
Baird forårsaket også en av landets heteste kunstdebatter med verket Lyset forsvinner – bare vi lukker øynene – da arbeidet ble fjernet fra Helsedepartementet i 2013. Begrunnelsen var at de ansatte ved departementet mente det vekket for sterke assosiasjonen til bombingen av regjeringskvartalet 22. juli.
Priser, oppdrag og innkjøp
I 2015 vant hun den prestisjetunge prisen Lorck Schive Kunstpris, en av Norges mest prominente tildelinger til kunstnere som bor og virker i Norge. Hun illustrerte også Karl Ove Knausgårds roman Om høsten (2015). Sammen med kollega Mette Hellenes driver hun det uavhengige forlaget Brunt hull. I 2017 åpnet separatutstillingen You are something else ved Kunstnernes Hus, hyllet av både kritikere og kuratorer som en av de viktigste utstillingene i nyere, norsk kunsthistorie. Videre kommer separatutstillinger på Nasjonalmuseet, Göteborg Konstmuseum, Sørlandets Kunstmuseum, Stenersenmuseet og Lillehammer Kunstmuseum – og flere boktitler og innkjøp til nøkkelsamlinger.
Malte Covidnotater
– Covidåret har sivet inn i arbeidene mine. Fortellingene mine er alltid tilgjengelige. Jeg har jobbet mest hjemme med tre barn og en gammel mor og tegningene er fra denne tiden. Kanskje er tegningene tettere inn i veggene nå.
Utstillingen i Stavanger rommer også nye og gamle foto, noen tilbake fra 1990-tallet av Baird og Mette Hellenses i iscenesatte roller. Mette Hellenes er kjent for sin Kebbelife i Morgenblader hver uke de siste 30 årene, og har en egen sal med dagbokserie fra nære skildringer fra livet det siste året, tegninger som aldri var ment for utstilling, men nå tatt ut av skisseboken og rammet inn.
– Jeg tegner raskt, og går alltid rett på uten skisser. Jeg har lett for det. Det kommer lett. Det er aldri motstand der
– De er fantastiske, en annen side fra Mette. Notater fra en stillhet. Mettes måte å orientere seg i verden på det siste året. Malte notater på A4 ark. Jeg vil si det er en perle. Så om folk er lei mine ting – finnes det noe for alle, ler hun.
Å ha lett for det
Bairds tegninger krummer seg over arkene. Skisser hun først? Starter i et hjørne?
– Jeg tegner raskt, og går alltid rett på uten skisser. Jeg har lett for det. Det kommer lett. Det er aldri motstand der. Dette tekniske mestrer jeg. Men tross denne lettheten og flyten når jeg jobber, kan jeg etter intense timer oppleve en utrolig utmaning, og være helt tom. Jeg har en medfødt nyresykdom og var mye syk som liten. Da tegnet jeg. En periode syntes jeg at det kunne bli for flinkt og maniert. Derfor har jeg jobbet med å løse opp. Jeg må ikke miste energien og overskuddet, at det skal vibrere.
– Men du er innkjøpt og smykker ut der man kan smykke ut med kunst i offentlige rom – hva gjør det med deg som kunstner?
– Jeg kan få mat på bordet. Mobilregninger og RuterBillett – strøm, sykler, sko, smør og sukker. Uansett, noen ganger er jeg dritlei, så her hjemme har jeg ingen av egne ting på veggen – ja, ikke kunst i det hele tatt! Jo, forresten har jeg to forstørrete bilder av Otto Sinding akkurat nå. Sammen med Kittelsen er han del av vår tegnearv. Det ene viser en jente som driver og griner i skauen. Han har også tegnet Bukkene Bruse der en forbanna mann kommer opp fra under brua og troll som spiser stein. Du kjenner det fysisk i munnen. Det er en fortelling i tingene, en generøsitet. Det er så fint gjort, som en slager! Det er virkelig rart at ikke andre land kjenner til disse tegnerne!
Nyresykdom og propagandakunst
For noen måneder siden ble Vanessa spurt om å tegne tegninger til Redd Ullevål sykehus-auksjonen. Foruten å være en tegner hele livet – har hun også vært pasient.
– Jeg var knyttet til Ullevål fra jeg ble født. Det er en tilstand å være syk, men det er ingen kvalitet å ha en slik heftelse. Jeg vært en kompetent pasient. En kompetent pasient som har tegnet fra Ullevål i mange år. Det lukter svidd der nå, med en ledelse som ønsker å bygge og bygge en nytt gigant sykehus i høyden på Gaustad. Sykehuset er hjertet av byen. Vi må beholde Ullevål, rehabilitere sykehuset, fjerne helseforetaksmodellen, og gi makten tilbake til fagfolkene. Det er her det brenner nå. Så én tegning ble til 10 som ble til 100 for Redd Ullevål. Og snart tapetserer jeg byen. Det er nødvendig etter å ha lest Rune Slagstads bok Spillet om Ullevål. Å bruke kunsten til noe som er større enn meg selv. Mette er dronningen av Satire. Hun tegner seg også inn i Ullevål nå. Det blir brukskunst! Alt klistrer seg inn i hverandre. Jeg tror jeg skal lage mer propagandakunst! avslutter Baird før en installasjon av hennes, morens og kollegaens kunst og verden skal syes sammen i Stavanger i sommer.