For noen år siden ble Foreningen Haldenkeramikk etablert. En gjeng entusiaster ønsket å belyse Haldens rike industrihistorie og dens keramiske produsenter. Høgskolelektor Marianne Andreassen ved Høgskolen i Østfold ble satt på jobben med å samle historien mellom to permer.
Keramikk det ble bok av
Etter rundt tre år med forskning kom hun med boken «Frodig fajanse og kjærlig keramikk – Haldenkeramikk 1940–1980». Nå er prosjektet også blitt realisert i form av utstillingen «Keramikksommer» som vises på Rød Herregård i Halden frem til 15. august.
Flere av de fremste designerne; William Knutzen, Otto Mulders, Inge Forø var engasjert i datidens keramikkproduksjon
Etter andre verdenskrig var det stor mangel på hverdagsvarer. Datidens importrestriksjoner førte til en oppblomstring innen ferdigvareproduksjon. Den keramiske industrien var et av områdene som opplevde sterk vekst. I løpet av noen tiår var det omkring 400 keramiske bedrifter i Norge.
Mange små og kortlevde verksteder
Mange var kortlevde historier, flere var små verksteder bestående av en eller to personer. Flere ble startet av folk uten særlig kompetanse innen faget. Det førte til et teknisk og kunstnerisk variert utvalg, men ofte var kvaliteten dårlig.
Den gamle industribyen Halden hadde en stor blomstring av keramikkverksteder og keramikk-industri i perioden fra 1940 til 1980. Det har det blitt både bok og utstilling av.
En maksimalistisk utstilling
Utstillingen er liten, men omfanget er stort. En erfaren museumsgjenger vil kanskje si at det er i overkant mye som er blitt satt sammen i montrene her. Men det er også en del av opplevelsen. Ikke bare var keramikken fra Halden og perioden overdådig dekorert. Å få den samlet på en slik måte gjør besøket til en injeksjon av energi. Utstillingen har heller ikke alltid tatt hensyn til hva som er bra og mindre bra arbeider. Viktigst har vært å formidle totaliteten.
Keramikken og et folkelig engasjement
I løpet av de siste årene har Foreningen Haldenkeramikk samlet inn store mengder keramikk. Både i form av innkjøp og donasjoner. Velvilligheten fra allmennheten har vært stor. Ikke minst fra personer knyttet til keramikkindustrien. Foreningens arbeid har både lagt grunn til Andreassens bok og ikke minst utstillingen som de står bak.
Den gamle industribyen Halden hadde en stor blomstring av keramikkverksteder og keramikk-industri i perioden fra 1940 til 1980.
For undertegnet som vanligvis er tilhenger av påkostede museumsutstillinger var først i tvil om dette kunne være noe. Men entusiasmen og engasjementet skinner igjennom i presentasjonen. Foreningen har ikke skutt med løskrutt, men fyrt av noen kraftige salver.
Energien kommer innenfra
Sammenligner man denne utstillingen med en dyr museumsproduksjon så er energien påtagelig i Halden. Jeg mener at personlig lidenskap ofte trumfer over en altfor intellektuell tilnærming.
Hva man liker av de utstilte objektene er selvfølgelig veldig personlig. Spennende er «oppdagelsen» av den danske keramikeren Eva Haase som kom til Arnold Wiigs Fabrikker i slutten av 1940-årene. Hun bragte både teknisk og kunstnerisk tyngde til fabrikken. Det samme kan sies om finske Ruth Mäkelä Strandberg. Her har for øvrig Andreassen gjort en viktig jobb med å belyse bortglemte kvinner i norsk designindustri. Og ikke minst at det var mange innvandrere som bidro til den kraftige nivåhevingen her til lands.
Wiig, Larholm og Arol
Det er tre produsenter som er blitt viet større plass – Arnold Wiigs Fabrikker, Larholm og Arol. Av disse er det Arnold Wiig og Larholm som tålt tidens tann best. De engasjerte flere av de fremste designerne; William Knutzen, Otto Mulders, Inge Forø, og de tidligere nevnte Haase og Mäkelä Strandberg.
Om det finnes noen skjær i sjøen så er det merkingen av objekter og montere. Det går lett i surr, og ved første blikk er man usikker på hva som er hva av de utstilte gjenstandene. Dessverre er det en vanlig opplevelse også på mange museer. Skiltingen kommer på bekostning av det estetiske uttrykket.