Marit Tingleff (f. 1954) sjonglerer to prosjekter, hvorav ett hvor hun er i full gang med å pakke i underkant av 30 verker, på fabrikken som ellers produserer enorme isolatorer for høyspentledninger. En utstilling skal settes sammen i Tyskland. I dette brutalistiske miljøet har kunstnere mulighet til å leie arbeidsplass og brenne keramikk i store ovner. Det eldste keramiske verket er fra 1988, mens det siste blir brent i disse dager.
Stiller ut i Tyskland
Separatutstillingen har fått navnet «Iredene Dinge» og vises på Keramikmuseum Westerwald fra 12. juni. Museet ligger midt i Tysklands leiredistrikt og kunstneren forteller at området er kjent for leireutvinning langt bakover i tid.
– De som er opptatt av det, må gjerne være det, men kunst handler om annet enn et jålete hierarki.
Marit Tingleff
– Om man ser på digitale kart, kan man se alle dagbruddene som utvinner leire er spredd rundt. Samtidig som museet fokuserer på distriktets keramiske historie er det også visningssted for kontemporær keramisk kunst, forklarer Tingleff.
Keramikk og maleri likestilt for Tingleff
Det er naturlig for en keramiker å tenke at formen viktigst. Men i Tingleffs tilfelle er maleriet likestilt.
– Det var en prosess hvor jeg gikk fra det å dreie tradisjonelle bruksgjenstander, til å bevege meg over i interessen for det unike objektet. Mitt materiale er leirgods, som er lavtbrent keramikk, sier Tingleff. – Jeg bruker enkle teknikker, som begitninger og en gammel transparent pottemakerglasur. Sistnevnte gir en fargedybde som ingen andre glasurer kan.
Det frie keramiske objektet
Hun forklarer at materialene hun jobber med ikke egner seg til vårt moderne røffe bruk. Som oppvaskmaskiner, krav til stabling og krav om at ting til mat ikke skal avgi farlige stoffer.
– Slike praktiske ting bidro til at jeg kastet meg inn i å utforske det frie keramiske objektet. Men jeg er forankret i bruksgjenstandene og deres historie, og bruker dem som referanser i mine store ubrukelige fat.
Keramikk er universelt og finnes i alle folkekulturer
Diskusjonen rundt og forskjeller mellom kunst og kunsthåndverk har pågått i mer enn 50 år. Marit Tingleff mener det er et litt tilbakelagt stadium.
– De som er opptatt av det, må gjerne være det, men kunst handler om annet enn et jålete hierarki. Det finnes god kunst og det finnes masse dårlig kunst, i alle kategorier, forklarer hun, ganske bastant. – Jeg har alltid vært glad i yrkestittelen keramiker, eller pottemaker. Det sier noe om den tradisjonen jeg står i. Jeg utforsker de maleriske kvalitetene som potensielt ligger i mitt materiale. Den tiden jeg lever i gir meg muligheten til det.
– Jeg bruker enkle teknikker, som begitninger og en gammel transparent pottemakerglasur.
Marit Tingleff
Marit Tingleff er usikker på om hennes kunst oppfattes forskjellig fra hvor hun stiller ut i verden.
– Det hadde jo vært fantastisk om det man lager er universelt. Jeg tenker at keramikk har noe av det i seg. Den finnes i alle kulturer og i folkekunsten i alle verdensdeler, slik knytter den menneskene sammen i en kulturell erfaring. Hun sier at det derimot er lite interesse for keramikk i Norge.
– Derfor er det er morsomt når man kommer utenfor landet, å oppleve at det er større interesse, forståelse og kunnskap om keramikk.
Keramikerpensjonist i fullt arbeid
På papiret er Marit Tingleff pensjonist. Men det er lite som minner om det. Hun er på jobb til alle tider.
– Som kunstner har jeg alltid nytt friheten og har det privilegiet at jeg ikke behøver å pensjonere meg. Forandringen økonomisk blir at et stipend går over til å hete pensjon. Den lille faste inntekten blir nok litt mindre, men ellers tror jeg ikke hverdagen forandrer seg særlig. Keramikkhistorien er full av folk som har jobbet og vært aktive langt inn i alderdommen, det er ganske oppløftende å tenke på. Hun nevner blant annet Lucie Rie (1902–1995) som dreiet til hun var over nitti.