I ukens PLNTY kultur: Siril Malmedal Hauge forklarer hvordan bandet hennes høres så samspilte ut, tross impro-preg. Vi får hører også hvordan man går fra enkel demo til fullt arrangert jazzbandlåt.
Kom mai, du skjønne, milde
– Du vet når du slipper taket på sykkelstyret litt med begge hendene, også går det bra? sier Hauge.
I podkasten vår skildrer hun det å sykle om våren med duft av syriner i luften, og å gradvis tørre å slippe mer tak på styret når man sykler ned bakker. Dette er et av de små, store øyeblikkene som artisten ønsker å sakke ned for å ta inn skikkelig.
– Du vet når du slipper taket på sykkelstyret litt med begge hendene, også går det bra?
Dette er også det overhengende temaet i det nye albumet hennes «Slowly, Slowly».
Hittil har den kritikerroste sangeren gitt ut ett album årlig siden 2018: to med gitarist Jacob Young, og nå også to med kun seg selv i front. Debut-soloskiva «Uncharted Territory» blandet folk og americana, og høstet gode kritikker fra bla. Aftenposten. I 2018 vant hun dessuten Jazztalent-prisen under Moldejazz-festivalen.
Men med den nyeste skiva tar hun steget litt bort fra folkevibbene og litt mer mot selve jazzen. Og jazzen, den er munter. Hauge høres ut som hun nå har funnet seg selv musikalsk.
Gal og tilbakeholden
Åpningssporet «Scent of Lilac» går tematisk rett på sak. Vårsesong og iskrem nevnes spesifikt. Den tilbakelente begeistringen som Hauge og bandet leverer kan føles gjennom hodetelefonene. Låta avslutter med et crescendo frontet av hylende saksofon, snertent pianospill ivrige trommer.
Så fortsetter «Wooden Hotel» ned samme gate. Appellen her leveres dog ikke med dissonans eller utstrakte tonerekker, men med rytmikk og groove. Det er en typisk kandidat for å vinne over jazznektere, da den utviser et P3-vennlig nivå av tilbakeholdenhet – uten å ofre musikaliteten. Det samme kan sies om «Wanderlust», som er et annet av platens høydepunkter.
«When Will» er muligens platens hovedattraksjon.
Det sjette sporet «When Will» er muligens platens hovedattraksjon. Her møter improviserende jazz strukturert låtkomposisjon for fullt. Hauges vokal entrer scenen behagelig nok til å skli inn i en romantisk Pixar-film, før låta utvikler seg til bristepunktet av kaos. Deretter gjøres en helomvending på en femmer, tilbake til et det intime.
I ukens podkast forteller Hauge om hvordan hun utnytter styrkene i bandet sitt, og hvordan hun balanserer mellom improvisasjon og nedskreven musikk. Trykk på avspilleren øverst i artikkelen for å lytte.