Allerede i arbeidslivet kjenner kvinnen på fordommer mot alder. En sliten alenemor på 38 ser sjelden mot en forfremmelse på jobben. Om hun ikke har startet en spesifikk karriere ennå, kan det være for sent å komme i gang. 38 år og utgått på dato. Makten ligger hos de som er yngre. Det er komplisert å være kvinne.
Fine linjer
Det føles også komplisert når vi i MB Gallery, i bunnen av det som engang var en mølle ved Lysakerelvens øvre del ved Grini – bare såvidt forbi Røa i Oslo og over på andre siden av kommunegrensen til Bærum, blir iakttatt av kvinnen hvis portrett og maleri bærer navnet «Bad Hair Day». For hvordan har du det med deg selv, kvinne, når du står foran speilet og ikke bare oppdager begynnelsen på det som en dag skal bli en rynke eller «fine linjer», som de sjenerøst kaller det. Tegn på liv, sier noen, det er så vakkert, linjer, trekk og liv tegner seg i ansiktet og forteller omverdenen hvem du er. Men også noe en industri tjener store penger på å forsøke å stanse: hennes alder.
Borer seg gjennom fordommer
Maleriet «Bad Hair Day» måler 160 x 140 centimeter og kan fylle en hel stuevegg med et blikk som, kanskje ikke akkurat bebreider, men som borer seg gjennom fordommene dine. Er du tøff nok til å se henne i øynene, forstår du at du kommuniserer med et menneske, en kvinne med mesteparten av livet bak seg. Hun som betrakter deg fra lerretet bærer all den livserfaring du bare kan drømme om. I hennes fang kan du kan legge din innerste frykt og hun vil velsigne den. Ingenting skremmer denne kvinnen. Men det at hun er dømt til hårkvalitet som blir dårligere og dårligere for hvert år uten å kunne stoppe det, smerter. Hun er jo også en fange i livet. Og hva gjør en kvinne når attributtenene hennes ikke lenger stråler eller strutter? Hun blir et sant menneske. Men fortsetter hun å leve?
Treffsikker på følelser
Joda. Vi snakker om Kristin Kanter (f.1942) og hennes kvinner i dette bitte lille galleriet. De er utført som sobre pasteller og – fine linjer. Og disse kvinneskikkelsene er ikke de første Kanter har festet til lerretet. De sarte fargene som skaper formene som kvinnene og deres personligheter tar plass i, er virkelig noe blikket kan leke seg i, finne dybde i, den deilige, følende streken som danser og danner omrisset av kvinner i flere fasetter og typer. En av dem, litt tilbaketrukken bak distinkte penselstrøk, møter deg med forsiktig blikk og skjemmes kanskje over leppestiften som har sklidd lett utover. Har vi ikke alle vært litt utenfor allfarvei i vår søken på det perfekte liv? Kanter er treffsikker på kvinners følelser.
Ansporinger av trass
I ett av portrettene er ansiktet nærmest vasket ut bak det som kan være hvit sminke, slik en klovn vil legge foundation på huden før han maler en rød og dramatisk smilende munn som peker oppover. Kanters munn på denne kvinnen er ikke plassert perfekt med vakre lepper men dratt litt ut til den ene siden og øynene, hvis man kan kalle dem det … er liksom rennende, ikke nøyaktig et blikk. Hun gråter. Jo, hun gråter. Å være kvinne handler ikke bare om dårlig hår og dårlige utsikter etter et visst punkt i livet. Det handler også om livet bak «masken». Ansporinger av noe som kan ligne en krone på hodet tegner seg i de litt uvørne malingsstrøkene på pleksiglass, eller er det en illusjon?
Kristin Kanters kvinneskikkelser er utført som sobre pasteller og – fine linjer. Hun er treffsikker på kvinners følelser.
Ett av portrettene utstråler mer kraft enn alle de andre. Eller er det trass? Det er et håp om at den portretterte kan resignere fra samfunnets forventninger til henne som kvinne, fra rollen hun fyller og hennes oppofrende betjening av mennesker rundt seg. Eller tviholder denne kvinnen på å bli husket som en slik funksjon?
Humor og dyp ironi
Men stopp. I all kvinnelig várhet og en nordisk fargepalett i Kanters store emosjonelle register til det ansiktsløse, håpløse, slår det deg at hun også har en viktig og fremtredende egenskap som trenger gjennom livet og fester seg til lerretet: humor. Dyp ironi, komedie og latter. Det er også godt at hun i mellom trekker seg tilbake fra dramatikken til det diametralt motsatte uttrykk: trygge rammer og meditative firkanter der fargene blir en fordypning og refleksjon av alt vi har rundt oss. Alt oppsummert i tittelen Farge og Portrett.
«Jeg vil vise kvinner som personer», sier Kanter og kunsthistorisk følger hun dermed opp den feministiske bevegelsen som tok form mot slutten av 1960-tallet. Det som gjør denne utstillingen aktuell er spørsmålet om hvordan denne bevegelsen nå er synlig? Og ett er sikkert: man nøler ikke i dag med å spørre en kvinne hvor gammel hun er.