Festspillutstiller Elisabeth Haarr om dynetrekk og medmenneskelighet - PLNTY | kulturmagasinet

Festspillutstiller Elisabeth Haarr om dynetrekk og medmenneskelighet

Årets festspillutstiller i Bergen, Elisabeth Haarr (f. 1945), har vært en av våre viktigste tekstilkunstnere siden 1960-årene. Hun har stått på barrikadene med stoff og tråd og et kvinneliv som sine våpen. Torsdag 27. mai åpnet hennes utstilling i Bergen Kunsthall. 

Festspillene i Bergen ble etablert i 1953 og er Skandinavias største og viktigste festival i sin sjanger. I 15 festspilldager innføres unntakstilstand i byen med over 400 arrangement inne og ute i byrommet. På over 70 scener – digitalt eller med billetter – finner du, gruppert under tre skilt; Fornøyelser (underholdning og overraskelser), Forbindelser (klassiske produksjoner) og Forstyrrelser Utforskende og innovative innslag).

Her er et enormt konsertprogram, foredrag, barneprogram, avduking av en skulptur som hyller Friele – vår fremste kjemper for aksept av homofili, og noe nytt som det Covid-vennlige Art Gift, en liveopptreden der du og den som mottar gaven er de eneste publikummerne. 

Elisabeth Harr (f. 1945) har gjennom mer enn 50 år vært en av våre mest betydningsfulle kunstnere. Hun æren av å være utstiller i 2021 under Festspillene i Bergen, et oppdrag som anses for å være ett av de mest prestisjefylte oppdragene en samtidskunstner kan få i hjemlandet. Foto: Thor Brødreskift.

En ære og et prestisjefylt oppdrag

Siden starten i 1953 har Bergen Kunsthall kuratert en festspillutstilling. Å få dette oppdraget regnes i det norske kunstfeltet som ett av de mest prestisjefylte oppdragene en samtidskunstner kan få i hjemlandet. I år falt valget på Elisabeth Haarr – med mer enn 50 års fartstid på den norske samtidskunstscenen. 

Fanen, eller protestbanneret, har vært et kunstnerisk format Haarr har dyrket og videreutviklet gjennom hele sin karriere

– Jeg hadde åtte måneder på meg til å skape en utstilling i den 400 kvm store hallen. Det er derfor tatt med flere eldre arbeider. I 1968 var jeg 23 år, hadde akkurat blitt tobarnsmor og vevde om natten. Teppet «Blått/gult teppe» er det tidligste arbeidet som vises. Er ikke det gøy? 

​– Den billedveven vi lærte var støvete og gammelmodig, men mitt kull ville fortelle om tiden vi levde i, bruke den tradisjonelle teknikken med spreke farger til å speile ungdomskulturen som oppstod på 1960-tallet, sier tekstilkunstner Elisabeth Haarr. Foto: Elisabeth Romberg

Bleievev og politiske faner

Elisabeth Haarr sier hun er sliten, at hun har en koffert med medisiner etter et langt liv foran vevstolen og arbeider med tunge tekstiler og prosesser.

– Jeg vevet til hendene mine ikke orket mer. Siden har jeg latt kroppen bestemme hvilke materialer jeg har kunnet jobbet med, sier hun.

De 400 kvadratmeterne i Bergen har blitt delt i fire saler og hovedfortellinger under arbeidstitler som «Død & Fordervelse», «Håp & Kjærlighet», «Kvinneavdelingen» og «Politikkavdelingen». 

Elisabeth Haarr, Færdaminne: Oh Gunta! 2014. Voksduk, akryl, bladmetall, papir, plast, silke, B 220 cm. Foto: Eline Mugaas. (Introbilde detalj.)

Laget bilder, ikke vev

For det er under de to siste overskriftene Haarr har vevd sine sterkeste tråder – med hovedverk som «Færdaminne» (2014), «Frustrasjonsteppet» fra 1982 med handle- og bleieposer, nylon, plast og polyester og «Syria» fra 2015. 

Men hvordan har det seg at en lege-datter, som dessverre mistet sin mor som barn – fant denne kraften til å bruke kunsten til en politisk kampsak, bli en aktivist og kvinnesakskvinne og attpåtil velge et uttrykk som vev – som snarere tvert imot betegnes som et typisk «kvinne-håndverk» og langt fra stuerent innen samtidskunsten på 1970-tallet? Ja, hvordan kan man bruke vev og tekstilkunst til å være talerør for politiske venstreradikale meninger? 

Flere av verkene i Bergen består rett og slett av dynetrekk

– Da jeg gikk ut av States Håndverks- og Kunstindustriskole i 1967 og fikk diplomet mitt, hadde jeg ikke vevet mer enn to større arbeider. Jeg fortsatte med veving for å øve meg. På skolen var det dessuten en todelt tilværelse. Den billedveven vi lærte var støvete og gammelmodig, men mitt kull ville fortelle om tiden vi levde i, bruke den tradisjonelle teknikken med spreke farger til å speile ungdomskulturen som oppstod på 1960-tallet. Det var første gang i historien at unge mennesker fikk sin egen kultur; med musikk og klær. Det var viktig for oss å forme veven med vår tid, pop-kulturen, mønstrene, fargene rødt og gult. Og vi ville lage billedkunst – ikke kunsthåndverk. Vi laget bilder – ikke vev.

Elisabeth Haarr forbindes med sin forgjenger Hannah Ryggen for to ting: sitt politiske engasjement og vevkunst. Begge har de satt spor gjennom sitt distinkte språk. I år er Elisabeth Haarr festspillutstiller i Bergen. Foto: Kristin Romberg.

Hvite tekstiler, hengende kroppslige former

Fanen, eller protestbanneret, har vært et kunstnerisk format Haarr har dyrket og videreutviklet gjennom hele sin karriere, sammen med varianter av den tradisjonelle båtryen og skulpturelle kjoleobjekter. 

I Bergen går man rundt i en nesten labyrint. Teksten NO lyser mot deg. En kjent vev bærer ordene: Hus mat barn alene rent – som mange av oss kan sukke over. Særlig alene. Hvite tekstiler hengende som kroppslige former føles som mumier og tomme skall. Eller er noe pakket inn og beskyttet? Kokonger i stoff? Det er sorte striper og felter som gir assosiasjoner til sensur, arbeider med stoffremser og avisutklipp. Kjente og kjære stoffbiter, myke og trygge, vakre farger og blomstrete mønstre gir en helt ny mening i nye sammenstillinger, hengt opp over bakken.

Hus, mat, barn, rent, alene, alene. «Frustrasjonsteppe», 1982. Billedvev: polyester, plastposer. Gjengitt med tillatelse fra kunstneren og Kunsthall Stavanger. Fra utstillingen «Hold stenhårdt fast på greia di». Norsk kunst og kvinnekamp 1968-89. Kunsthall Stavanger 2014.  Foto: Erik Sæther Jørgensen.

Hva vi gjør med hverandre

Flere av de tekstile skulpturene til Haarr er tomme kjoler i oversize som henger fra taket. Hva er det med disse kjolene? Hvem er de?

For meg startet det med en kjoleform, som sakte har blitt forenklet til en slags søyle, med referanser til karyatidene og søylene som bar de antikke templene – ofte fremstilt som kvinner. Kjolene er symboler på ting, på ulike sider ved kvinnelivet og det å være, ja, dame. Det er dette jeg prøver å fortelle noe om uten å bli litterær, men kun med tekstilene som kommer til meg. Jeg er heldig som kan diskutere slike problemstillinger med kolleger og komme med ulike svar. 

Flere av verkene i Bergen består rett og slett av dynetrekk.

– Mine siste arbeider handler om flyktninger. Jeg vil fortelle om det å være medmenneske, hvordan vi tar imot og behandler våre medmennesker i verden som er på flukt, og som lever under de mest uverdige måtene man kan tenke seg. Problemene i Midtøsten har eksistert så lenge jeg har levd. En nasjon utryddes sakte mens en hel verden ser på eller sender små FN-delegasjoner ned. Det er forferdelig å vite at de som vil Palestina så vondt, var selv utsatt for verdens grusomste katastrofe som har traumatisert generasjoner. Hva gjør vi egentlig med hverandre?

Festspillutstillingen i Bergen, 2021: Kjente og kjære stoffbiter, myke og trygge, vakre farger og blomstrete mønstre gir en helt ny mening i nye sammenstillinger, hengt opp over bakken. Foto: Thor Brødreskift

Hva formet deg egentlig – dette drivet?

Elisabeth Haarrs engasjementet for Midtøsten og flyktninger og krigens gru har et bakteppe i det å bli født idet 2.verdenskrig sluttet:

– Jeg fikk rett og slett en god oppdragelse. Jeg lærte hjemme å tenke på andre med en far som var doktor. De ble nok likevel overrasket over mitt radikale opprør. Men det var også denne tiden jeg var ung i, og i ånden på Kunst- og håndverkskolen den gangen. Vi ble fortalt at det var viktig å lage kunst, viktig for samfunnet. Det vi gjorde var vesentlig, og dette fikk oss til å jobbe sammen med å skape en kunst som sa noe, som påvirket politisk. Vi var ikke en og en som skapte verkene alene, men vi stod sammen. Dette førte også til de ulike kunstnerauksjonene på 1970-tallet for å bedre kunstnernes kår. Du må også huske at denne tiden var preget av Vietnamkrigen, samtidig som jeg husker at jeg satt på fanget til en venn av min far som var en av få overlevede fra konsentrasjonsleirene og hadde fangenummeret tatovert på seg. Vi vokste opp blant de som var traumatiserte etter 2. verdenskrig, og vi var livredde for krig med atomtrusselen stadig tilstede. Da det ble delt ut folkegassmasker i Norge, var jeg 13 år. Jeg husker at jeg hadde en halvsøster som var baby og hun fikk ingen maske. Det gjør noe med deg, å kjenne på redselen for at den lille babyen ikke har en maske dersom krigen skulle komme. 

Close