I ukens PLNTY kultur: «Jeg gir meg» handler om kjærlighet, men på et selvransakende plan. Winther filosoferer med oss om livet, kjærligheten og intensjoner. Og hva hun har lært av et vanskelig 2020. Trykk på avspilleren for å lytte.
Tankene i sentrum av musikken
– Det at jeg som menneske har et behov for å bli sett eller føle meg elsket og anerkjent for det jeg gjør, det kan også være en slags trang til bekreftelse […] og jeg vet ikke alltid det når det skjer, forteller artisten om låta «Jeg gir meg». Singelen er den første fra albumet «Hun som var her», som slippes 12. april.
Låtskrivingen kommer foran alt annet for Winther. For eksempel bruker hun amatørprogrammet Garageband for å jobbe ut låtene sine i stedet for et «ordentlig» program. Et mer avansert verktøy ville muligens tatt oppmerksomhet fra håndverket, forteller hun. Hun lar andre ta seg av krydder og presentasjon, mens hun selv jobber med kjøttet på beinet. Teksten.
På åpningslåten «Ryggen» får vi et landskap av elgitarteksturer satt til Winthers vokal
Det er ikke det at plata «Hun som var her» mangler på det musikalske. Det er heller det at tekstene fester seg til hukommelsen mer enn musikken. I singelen «Jeg gir meg» synger hun:
Ære, ære og berømmelse
Kan være din fordømmelse av deg selv
I andres øyne
Å være, være sann i kjærlighet
Uten å forherlige varmen som du gir
For hva betinger den?
Låtskriverpop tar ofte for seg kjærlighet, men sjelden på dette planet; Winther filosoferer blant annet om sammenhengen mellom kjærlighet, ego og hengivelse. I podkasten vår utdyper hun om utfordringen ved å legge egoet helt fra seg og andre vanskelige spørsmål. Tankene hun har rundt seg selv og verden er ofte store og utfordrende, men det hindrer henne ikke i å gjøre dem til avslappende popmusikk. På papiret er det rart, men i praksis høres det ut som en selvfølge.
Hver sang med et ess i ermet
– Det er viktig for meg at man føler seg fri til å lytte som man selv vil. For meg er det dybde i musikken jeg lager, men jeg kan ikke bestemme at det føles sånn for en lytter.
Albumet «Hun som var her» har omtrent én interessant gimmick per låt, som gir albumet nok musikalsk schwung til å underholde selv om man ikke helt får med seg tekstene.
Den ene låten etter den andre inkorporerer noe som er litt utenfor kanten av det som typisk går for låtskriverpop
På åpningslåten «Ryggen» får vi et landskap av elgitarteksturer satt til Winthers vokal som gjentar «han vender seg heller mot meg, enn mot systemet som vender ham ryggen». Du skjønner muligens ikke hva linjen betyr, men det er tøft uansett.
I «Fangen» benytter artisten seg uforskammet av et akkordtriks popularisert av Radioheads «Everything In Its Right Place». Sammenligner du de to låtene, vil du høre at begge fanger hver sin versjon av den samme pirrende, merkelige stemningen.
Og slik er det også med resten av skiva, mer eller mindre; den ene låten etter den andre inkorporerer noe litt utenfor kanten av det som typisk går for låtskriverpop.
I podkasten øverst i artikkelen kan du høre Winther selv fortelle om «Hun som var her» i tillegg til klipp av ikke ennå utgitt materiale.