Både grotesk og nostalgisk på Galleri Format - PLNTY | kulturmagasinet

Både grotesk og nostalgisk på Galleri Format

Galleri Format i Oslo viser for øyeblikket to spennende utstillinger. Keramiker Moa Håkanssons Att förklara en kropp og tekstilkunstnerne Maia Birkelands og Monika Mørcks Great grandma, grandma, mother, I.

 

Tre kunstnerskap hviler trygt i utførelsen, men har allikevel en eksperimenterende og utforskende grunntone som skaper spenning og nysgjerrighet.

Moa Håkansons skulptur «Marsch III» ruver urovekkende på gulvet, en abstrakt figur, et skamfert menneske.

Skamfert menneske

Det første vi møter er Moa Håkanssons (f. 1987) keramikk. Den er montert på veggen og plassert utover gulvet. En abstrakt figur, et skamfert menneske, med to stumper, som rester av bein, har noe ubehagelig over seg. Overkroppen er «drapert». «Marsch I» er et levende vesen som forsøker å komme ut av sitt fengsel. Om det så er tankene som blir lukket inne eller det fysiske. Ved siden er en figur som støtter seg på en stokk i tre. Er den der for å hjelpe, eller er det en nysgjerrig betrakter. Forholdet mellom de to er uklart. 

Tre kunstnerskap hviler trygt i utførelsen, og skaper likevel spenning og nysgjerrighet med sitt eksperimentelle uttrykk

Tvilen fortsetter innover i rommet til gruppen med tre objekter. Liggende på gulvet er «Marsch III». Skulpturen er utført i steingods, glasur, bomulltekstil, dyne og tre. Det hjelpeløse knøttet er surret inn i dynen og prøver på å få hjelp. Tankene går til oppveksten og barne-TV-programmet «Vilse i pannkakan». Et psykedelisk univers som plaget en hel generasjon svenske barn. Det hjelper lite at de to figurene står ved siden av. Verken «Marsch IV» eller «Marsch V» er handlekraftige.

«Befruktaren» er potent i både utførelse og som tittel. Moa Håkansson.

Plaget og udefinert univers

Det plagede og udefinerte universet oppveies av den parallelle fortellingen. På ene veggen er «Befruktaren». Materialet er uglasert leirgods. Skulpturen er skravert med streker som munner ut i en lang tupp som stikker ut fra den ovale flaten. Uttrykket er erotisk. Samtidig får man en følelse av et ønske om fruktbarhet. Det er logisk ettersom det ved siden av er fire relieffer med tittelen «Ägg». På motsatt side er veggrelieffene med tittelen «Blomma», nummerert fra I til V. Stilen minner om fransk 1950-talls kunstkeramikk. Det er livsbejaende og gir inntrykk av at veien fra egg til befruktning har slått ut i full blomst – det nyfødte barnet. 

Moa Håkansson klarer på en subtil måte å balansere det litterære med surrealistiske undertoner. Med teknisk suverenitet gir hun materialet en autoritet som tilfører skulpturene ekstra styrke.   

Monika Mørck sin «Bringeklut» har et intenst uttrykk. Hun viser tre tekstile verker. «Bringeklut», «Stolateppe» og «Navneduk» fører tankene til gamle teknikker og gjenstandsgrupper.

Overleveringer fra en generasjon

Innover i galleriet viser Maia Birkeland (f. 1978) og Monika Mørck (f. 1984) tekstiler under tittelen Great grandma, grandma, mother, I. Navnet på utstillingen gir indikasjoner om overleveringer, fra én generasjon til en annen. En levende tekstilarv. 

I Mørcks hender har bringekluten blitt forvandlet fra et stykke folkedraktarbeid til fri kunst

Teatralsk vakker og inviterende er Maia Birkelands verk «Skogen til Besta». Det vi ser er en brun gardin som er dratt til side. På toppen er en kappe i et mørkere, brunt stoff. Bakgrunn er et brunt stoff med tråd i ulike grønnfarger, utført i gimping og hekling. Vi lurer på om det er et spesielt landskap bak gardinen. Muligens det var slik Birkeland opplevde det hos bestemor som liten. Verket er i både utførelse og tittel fortryllende. Og det er noe med det om å åpne rommet til barndommen at vi finner tilbake til noe som gått tapt. 

Monika Mørck, «Navneduk» kan ved første blikk se ut som barneskriblerier. Men broderiet er både vitalt og fortettet.

Fra bringeklut til fri kunst

Monika Mørck viser tre tekstile verker. «Bringeklut», «Stolateppe» og «Navneduk» fører tankene til gamle teknikker og gjenstandsgrupper. I Mørcks hender har bringekluten blitt forvandlet fra et stykke folkedraktarbeid til fri kunst. 

I bunn hviler håndfarget silke, over er rester av en vedsekk. Grensene mellom det eksklusive og det billige sammenkobles i det abstrakte broderiet som løper uhindret over flaten. I verket «Navneduk» har Mørck gjenbrukt materialer fra tidligere arbeider, og broderigarn etter oldemoren, som for øvrig brukes i samtlige verker. Som fenomen er navneduken interessant. På 1700- og 1800-tallet var den et dannelsesarbeid for unge jenter. Hos Mørck kan man heller lese inn et visst trass i å ikke følge normer og tradisjoner. 

Maia Birkelands «Skogen til Besta» har et teatralsk og inviterende preg over seg. Vi lurer på om det er et spesielt landskap bak gardinen.

Bordduk eller betydninger i katolisismen

De historiske referansene rundt Mørcks «Stolateppe» er uviss. Stola brukes vanligvis om et klesplagg brukt av prester i den katolske kirke. I verket er de maleriske kvalitetene av betydning. Silkestoff er montert på det som ser ut å være en gjenbrukt bordduk. Silken er farget inn i lilla, gult, rosa og røde nyanser. Farger som har en betydning i katolisismen. Vi kan også se paralleller til Claude Monets tidlige impresjonistiske malerier. 

Spenningen i Mørcks arbeider ligger i grenselandet mellom det subtile og det opportunistiske. Måten hun lar broderiet leve et eget liv, fri fra tradisjoner, samtidig som hun tar inn oldemorens garnrester og fører familietradisjonen videre. 

Studentarbeider i prosjektrommet

I Prosjektrommet vises samtidig Helene Dukkerts installasjon Self-portrait spectacles / Emojimasks og Olaf Tønneland Hodnes utstilling Colours in the dark. Sigurd Brongers studenter ved linjen for metall- og smykkekunst på Kunsthøgskolen i Oslo presenterer nye arbeider. 

Utstillingene pågår til 27. juni.

Les også:  Jens Stegger Ledaal om kunst og krig

 

Close