I ukens episode har vi fått enkeltspor fra et utvalg av Ane Bjerkans nye låter, som vi utforsker sammen med henne. Lyden er blant annet satt sammen av Fransesco Donadello (Thom Yorke, Rick Rubin m.fl.). Trykk på avspilleren for å lytte.
Moderne artist i et nøtteskall
Ane Bjerkan er emblematisk for en økende trend i musikkverdenen; hun lager høykvalitets, påkostet musikk med lyd skrudd til av teknikere i verdensklasse – uten at du har hørt om henne. Tilsynelatende har hun kommet fra ingensteds helt plutselig, og på et vis klart å levere noe som bør sette henne på kartet. Riktignok har enkelte nettsider skrevet om henne tidligere, men sjansen er god for at du som alminnelig lytter ikke vet hvem hun er.
Så hva er det egentlig hun leverer?
Sangeren og låtskriveren fra Inderøy, nord for Trondheim, har bakgrunn i jazz, folkemusikk og pop. Hun plukker fritt fra de tre stilartene og inkluderer også hiphop-drevne trommer – igjen emblematisk for en trend i musikkverdenen. Men mest kontroversielt av alt er hennes norske uttale, som kunne sklidd glatt inn på ei Björk-skive.
Mest kontroversielt av alt er hennes norske uttale, som kunne sklidd glatt inn på ei Björk-skive.
– Jeg synes på en måte det er fint med noen av de nordiske lydene i det engelske. Jeg har spurt mye om det er okay, men jeg har konkludert med selv at jeg synes det er fint, forteller Bjerkan i podkasten vår. Det er ikke spor av tvil i stemmen hennes. Imidlertid innrømmer hun at det er noe hun ikke helt kan kontrollere.
Björk er kjent for sin tykke, islandske aksent, og Bjerkan har på sin side en like utvilsomt norsk aksent som hun lener seg godt inn i. Det er noe musikalsk fint ved den nordiske uttalen, mener hun. Eksempler på dette kan du høre i podkasten vår.
Musikkvandrer
Idag slipper artisten «Vagō», en 25 minutter lang EP delt inn i syv spor. Tittelen kan oversettes til «jeg vandrer/drifter», som er en passende beskrivelse av Bjerkan som musiker; utgivelsen etter denne skal nemlig låte ganske annerledes, lover hun.
Men idag handler det om «Vagō»:
EP-en hekter deg fort med sine tunge hiphop-aktige trommer, som Bjerkan opprinnelig programmerte selv. På skiva er de spilt inn på nytt med et skikkelig trommesett, og bærer med seg et uttrykk av old school hiphop så vel som nymotens, blytung trommelyd (tenk Ulver eller The Black Keys). Vokalmelodiene danser mellom pop, rock og litt folketoner, og arrangementene er strødd med detaljproduksjon. Det er saksofon, analoge synther, piano og generelt vreng av mange slag.
I ukens podkastepisode bryter vi ned låtene og hører på hvordan de enkelte elementene – trommer, piano, vokal og mer – høres ut både alene og som deler av låtene.