Norske Ted & The Drummer treffer brit-pop-blinken - PLNTY | kulturmagasinet

Norske Ted & The Drummer treffer brit-pop-blinken

Hva er det motsatte av en engelskmann som spiller hardingfele? Ted & The Drummer er et norsk band som spiller brit-pop på debutskiva «Building an Empire».

Trond Aril Espedal er et av få mennesker som kan skryte av å ha blitt skjelt ut av Liam Gallagher fra Oasis. Han er også en følsom type, noe som har vært til glede og besvær i jakten på musikk som er god nok til å slippes. Trykk på avspilleren for å lytte.

Et about-fucking-time-album

I populærmusikkultur har mange artister blitt fremstilt som uoppnåelige supermennesker som ingen kan vippe av pinnen. Ifølge Lennon var bandet hans «mer populære enn Jesus».

På motsatt side av dette spekteret finner vi Ted & The Drummer. De har bena på bakken og bærer med seg en ydmyk, menneskelig historie. Frontmann Trond Aril Espedal og bandet begynte rett før tusenårsskiftet og er først nå klare med debutalbumet sitt, «Building an Empire».

«Building an Empire» er en vellaget ekstraomgang av 90-tallets brit-pop.

– Frykten for å mislykkes er større enn lysten til å lykkes. Jeg har måttet gå mange runder med meg selv på det.

Gruppen brukte mye av begynnelsen på 2000-tallet på å kjøpe nok dyrt utstyr til å høres profesjonelle ut. Usikkerheten stod også i veien.

Debutplata deres er et about-fucking-time-album, kan Espedal fortelle. Han har ikke blitt kvitt frykten, men han synes at han begynner å bli for gammel til å høre på den.

Ted & The Drummer lager musikk mer for langtidsinntrykket enn førstegangsinntrykket.

90-tallet 2.0

– Det som ligger i bunnen her er låtskriving. Det er det jeg alltid har ansett for å være styrken min, sier Espedal.

Ted & The Drummer lener seg på smarte akkordvendinger og melodilinjer. Du legger muligens ikke merke til noe av dette ved første gjennomlytting, men på runde to og tre begynner det å demre. Det er gjort noe spesielt her som gjør at sangene vokser på deg.

– Det som ligger i bunnen her er låtskriving.

Enkelt forklart er «Building an Empire» en vellaget ekstraomgang av 90-tallets brit-pop. Det rocker, men ikke for dansefotens skyld – heller for følelsenes og budskapets skyld. Tekstene er introspektive og nære, og Espedals vokalprestasjon setter prikken over i-en, selv om den ikke er teknisk imponerende; hadde han hørtes ut som en klassisk trent Freddie Mercury, hadde dette fort mistet sjarmen sin.

Les også:  Nytt år, ny musikk. Cathrin Grams album «Silence and Alarm» oppsummerer 2021

De ti låtene på platen krever at du er tålmodig. Er du typen som har det travelt med å høre et «hook», bør du kanskje styre unna. Men om du liker mer subtile plater, som Keanes debut «Hopes and Fears» eller de tidlige Coldplay-platene som folk enten elsket eller syntes var for kjedelige, da kan dette var akkurat det du ønsker deg.

Close