Bildet er historisk og ganske vakkert. Begge grunnene gjør kunst verdt å eie. Motivet er av Marrakesh’ medina i solnedgangen. Når kunstneren er en historisk statsminister, en verdenspolitiker av rang, som tidvis henfalt til oljemaleri – og selgeren er den kjente skuespilleren Angelina Jolie – ja, da kan det for noen bli uimotståelig å kjøpe, om kontoen tillater. (Inngangsbildet til denne saken er av Edvarda Braanaas, MADAME MONDRIAN (2020), olje på lerret, 130 x 80)
I NRK-serien «Kunstsamlarane» får vi vite litt om den besettelsen det er å samle kunst.
En politiker tar en fortjent pause
En engelsk statsminister under 2. verdenskrig. Winston Churchill tar en pause fra politisk arbeid. Sammen med kompisen Franklin Roosevelt, som er USAs president på samme tid, stikker de av og tar seg et par fridager i Marrakesh i Marokko, etter en hektisk konferanse. Vi snakker om Casablanca Conference i 1943, hvor strategier ble diskutert for å demme opp for et progressivt Nazi-Tyskland.
Et maleri i solnedgang + 78 år
Chruchill, som liker å male, tar med seg et feltstaffeli, slipper noen tuber med oljemaling i den ene jakkelomma, noen gode pensler i den andre. På hodet, kanskje en bredbremmet stråhatt som skygger for solen. Endelig fri i noen timer. Det er lett å tenke seg at statsministeren, som var kjent for å ta i et tak, kjenner på terapi og avslapning i solnedgangen, når han lar penslene pusle over lerretet. Denne gang på maleriet som skal få navnet «Tower of Koutoubia Mosque». Det skal omsettes for nærmere hundre millioner norske kroner 78 år senere.
– Når du betaler et sted mellom 20 – 40 000 for et maleri, så må du egentlig se for deg at det er hva arbeidstiden kunstneren har lagt ned i bildet er verdt. Andreas Engelstad
Hva som definerer kunst
Episoder med kjøp og salg av kunst til elleville summer, er det som når avisforsider eller sladrespalter, og som for mange definerer kunst. Men det ser også ut til å trigge yngre kunstkjøpere som ønsker å investere og plassere penger i kunst. Men hva slags kunst liker de og hvordan skiller de seg fra de eldre og mer klassiske kunstkjøpere, menn med inntekt langt over gjennomsnittet?
Et yngre publikum vokser frem
Gallerist Andreas Engelstad i Galleri A i Oslo jobber i stor grad med debutanter, både kunstnere og kjøpere. Han forteller at kunstkjøpere, slik vi kjenner dem, har endret karakter. Et yngre og svært nysgjerrig publikum står på trappene. De er svært interesserte, og de er alle mulige.
– Noen bruker sine siste sparepenger. Andre har nok av ting og ekstra kapital og skal kjøpe kunst. Jeg blir ofte brukt som en slags hånd å holde i, slik at kjøperen vet at det de liker er ålreit. Galleristen blir jo således en kvalitetssikrende faktor.
Ikke en investering å regne med
Men han advarer om at et kunstkjøp nødvendigvis er ensbetydende med en investering man kan regne med. Ifølge Engelstad er det alltid verdt å håpe på det, og han jobber for det, som han sier. Men det er ikke mulig å garantere. Han rasjonaliserer et kunstkjøp ned i en praktisk tanke:
– Når du betaler et sted mellom 20 – 40 000 for et maleri, så må du egentlig se for deg at det er hva arbeidstiden kunstneren har lagt ned i bildet er verdt. Og så må kjøperen føle at det er riktig pris. Og stiger det i verdi, så tar man det som en bonus, sier han nøkternt og regner en eventuell 5 prosent stigning årlig.
Kunstmarked for «vanlige folk»
Også kunstkonsulent Truls Blaasmo fra Trondheim mener at kunstmarkedet er i ferd med å åpne seg opp for «vanlige folk». Blaasmo, med erfaring fra London, kjøper kunst for klienter til store summer. Men på spørsmål om kunstens eneste formål er å være et sted å sette pengene sine, svarer han at det er det ikke.
– Det er en godside at det er et investeringsobjekt, men det skal vekke følelser i deg, og det er jo det kunsten som uttrykksform egentlig er verd, sier han i et intervju med TV2.
Ironisk nok døde kunstnere som skapte kunsten, som i dag er verd flerfoldige millioner, fattige og desillusjonerte. Ja, foruten Winston Churchill, som bare malte som hobby og for rekreasjon.