Lissette Escobar tar ofte utgangspunkt i sitt eget folks historie. Og særlig keramikk med røtter tilbake til peruansk pre-colombiansk estetikk. Men det er ikke kopier eller etterligninger. Snarere en kommentar til en arv. For de som er interessert i det sør-amerikanske kontinent og historien før Christopher Columbus, og en urbefolkning med en sterk og individuell kultur, oppleves Escobars kunst som en personlig historiefortelling.
Artur Manfred Max-Neefs behovspyramide
Utstillingen på Heimdal Kunstforening er delt opp i flere installasjoner. Escobars tema er – «Hva er det vi egentlig trenger?» Utgangspunkt er den chilenske økonomen Artur Manfred Max-Neef sin klassifisering av grunnleggende menneskelige behov. Deriblant beskyttelse, hengivenhet, deltagelse, skapelse, identitet og frihet. Escobar mener at slike behov er særlig relevante i en tid når de er under konstant angrep.
En hodeformet beholder
I det ene av galleriets rom står et bord. Oppå den hvite bordplaten er keramiske figurer. De er plassert med ryggen mot hverandre, vendt ut mot betrakteren. Figurene er i rødleire med malte ansikter. Enkelte har menneskelige trekk, mens andre ser ut som dødningehoder. Et av arbeidene er utformet som en hodeformet beholder.
Spørsmålet er om Escobar på én eller annen måte ønsker å rettferdiggjøre ulykken ved å reparere skaden
Ansiktet er malt med svarte streker som gir inntrykk av at personen er svært værbitt. Samtidig har det noe karikert over seg. Som om det kunne vært en figur i et tegneseriehefte. Men det er noe ugjennomtrengelig med personligheten. Eller kanskje det er mangel på personlighet. Øynene er «døde». Som betrakter får man ikke kontakt med skikkelsen. Tankene begynner å leke med om det er en moderne tolkning av et rituelt objekt og hyllest til de døde. Ikke til personen, men menneskets ånd.
Hovedverket er en sammenlimt skalle
Det jeg antar er hovedverket i installasjonen er et knust dødningehode som er limt sammen. Store deler av skallen mangler. Vi blir ikke fortalt om det har skjedd gjennom et uhell eller om det er en bevisst handling. Men å utstille ødelagt keramikk er ikke noe man vanligvis gjør. Så spørsmålet er om Escobar på én eller annen måte ønsker å rettferdiggjøre ulykken ved å reparere skaden. Kanskje i respekt for åndeverden og tidligere generasjoner.
Eller kanskje hun ødelagt den med vilje for å trosse gamle tradisjoner og det som mange nå tolker som overtro. I dette skjæringspunktet kommer jeg i konflikt med mine nord-europeiske kulturtradisjoner, relatert til hvordan kunstverket kan oppfattes i Peru. Det er også i dette opplevelsesrommet Escobars kunst føles relevant. Hva er kultur og hvordan oppfatter vi det til forskjellig tid og på ulike kontinenter?
Om karantene og isolasjon og det å ikke bli sett
I et annet rom er fire vinduer malt med hver sitt ansikt. Escobar forteller at motivene har sammenheng med pandemien. Hun sier at i hennes hjemland Peru så er levevilkårene meget vanskelige på grunn av høy smitte og dødelighet. Det har ført til streng karantene, som nærmest minner om isolasjon. Ansiktene symboliserer måten peruanere kommuniserer på i dag – gjennom et vindusglass.
Escobar overdriver ikke formen. Den forsiktige artikulasjonen er heller styrken i arbeidene.
Vi får ikke kontakt med individet, men heller jeget. Opplevelsen av å ikke bli sett er påtagelig. Er menneskene innestengt eller utestengt? Det er glassets magi som spiller oss narrestreker. Når solen står på vinduene inntar deres skygger rommet. Nærværet styres med andre ord av lyset. En sol som inka-befolkningen var sterkt opptatt av i sin religion.
Er menneskebarnet bevisst?
En barneseng er i sentrum for en annen av Escobars installasjoner. På sengens sider klatrer slanger i tekstil mot et lite barn formet i keramikk. Barnets ansikt er malt i hvitt. Munnen går nedover som om det er misfornøyd. Øynene er i rødleire mens øyehulen er malt i svart. Er menneskebarnet bevisst på hva som skjer rundt hen? Eller sover det beskyttet, om man skal ta utgangspunkt i Artur Manfred Max-Neefs klassifisering av grunnleggende menneskelige behov?
Ingen overdrivelse i form
Det er lett å forføres av det keramiske materialet. Å la leirens egenskaper styre arbeidet. Escobar på sin side er gjerrig med måten hun bruker leiren. Hun overdriver heller ikke formen. Den forsiktige artikulasjonen er heller styrken i arbeidene. Hvordan de klarer å snakke under hudlagene og inn i underbevisstheten. Vi må ikke forstå hennes opphav eller det peruanske folkets historie. Det er uansett en del av det globale og alminnelige.
Om kunstneren: Lissette Escobar er født 1982 i Perus hovedstad Lima. Hun har studert keramikk ved Kunsthøgskolen i Oslo (2013–2018). De siste årene har hun hatt flere separatutstillinger, som ved Kraft i Bergen og Norsk Billedhoggerforening i Oslo. I 2018 deltok hun under kollektivutstillingen Converging Bodies : Contemporary Norwegian Ceramics på Patrick Parrish Gallery, New York, USA. I perioden fra 27. februar til 21. mars utstiller hun på Heimdal Kunstforening, Trondheim.