Utstillingen består av tre verker, tre installasjoner som i utførelse og uttrykk skiller seg fra hverandre på flere områder. Betrakterens første møte er en tapetsert vegg med flere hundre keramiske objekter festet med tegnestifter. Fargen er lys og ferskenrosa og minner om bestemors undertøy. Objektene er mindre definerbare, men kanskje de kan sammenlignes med flattrykt frukt snudd opp ned.
Abstrakt flimmer som bakteppe
Tapetet er småblomstret i duse farger. På avstand blir det til et abstrakt mønster som flimrer og danner bakteppe til objektene. Spesiell er opplevelsen av nummenhet. En form for avstandstagende. Man kommer til et forlatt hjem. Isolasjonen mange føler på i denne spesielle tiden, er til å ta og føle på. Om det så er snakk om den som lukker seg inne i sitt eget hus, eller den som aldri blir invitert inn.
På langveggen ved inngangsdøren er tre objekter i hvitt porselen. Som pølser hengende på kroker.
Litt utenfor sentrum i rommet er et område med fin sand spredd ut over gulvet. Utplassert er organiske figurer med bueformede kropper. Lina Meseke skriver i utstillingsteksten at de er utført i teknikken naked raku. Etter første brenning er de «kakket» opp med hammer og etterpå limt sammen. Hun har gitt installasjonen tittelen Lost and found. Assosiasjonene kommer fra utgravingsfunn.
Er det kjempekrabber som invaderer en strand?
Jeg velger heller å se tilbake på Mesekes tittel – Regresjon – arbeider fra en spesiell tid. Det er noe ubehagelig med figurene, lik kjempekrabber som invaderer en strand. Eller mer nærliggende; pandemien som stadig kommer nærmere, uvitende om hvor den er. De estetiske kvalitetene følger ikke helt oppskriften for «pen» kunst. Det er forlokkende, samtidig som det er ubehagelig.
Er motstanden i Mesekes arbeider hennes trumfkort?
På langveggen ved inngangsdøren er tre objekter i hvitt porselen. Som pølser hengende på kroker. Fra underbevisstheten kommer bilder av Francis Bacon opp i hodet. Han jobbet ofte med triptyker, tre malerier i serie, med variasjoner. Et annet er et sosialrealistisk bilde av en baker, fotografert av tyske August Sander i 1920-årene. Til sist Rembrandts maleri av en slaktet okse. Alle bildene gir koblinger til liv og død, det forgjengelige, også det realistiske som i Sanders fotografi. Det som ved første øyekast hos Meseke kan gi inntrykk av å være uskyldig, er langt ifra det.
Hva har jeg opplevd – jeg er usikker?
Ingen søvn: Natten etter Mesekes utstilling sov jeg dårlig for første gang på måneder, såpass at jeg måtte jeg stå opp. Hodet kverner. Jeg er usikker på hva jeg sett og opplevd. Hva er følelsen? Omtrent det samme skjedde da hun viste sine arbeider på Norske Kunsthåndverkeres Årsutstilling i 2018. Å ikke få grep om inntrykket, var da som nå, et irritasjonsmoment. Men å bli holdt i skamgrep er frustrerende.
Er motstanden i Mesekes arbeider hennes trumfkort? Da jeg for tretti år siden så en utstilling av Kiki Smith på Moderna Museet i Stockholm, kom den stadig tilbake i bevisstheten. Og det er vel i dette landskapet kunsten skal eksistere. Ingen rettesnor.
Om kunstneren: Lina Meseke er født 1975 i Torsby, Sverige og bosatt i Fredrikstad. Hun har studert ved Kunsthøgskolen i Bergen (1997–2005). Meseke er aktuell med utstillingen Regresjon – arbeider fra en spesiell tid på Sarpsborg Kunstforening 13. til 21. mars.