KRONIKK AV KRISTIAN KROKSLETT, TENOR
Den 10. august 2019 publiserte Aftenposten min kronikk hvor jeg uttrykte min bekymring for medienes fravær når det gjaldt omtale av kultur.
I kronikken trakk jeg frem norsk operasuksess i utlandet som et eksempel. Jeg kunne like godt holdt hele den norske kulturbransjen frem som et eksempel.
Norsk kulturnæring, et forhandlingskort
Nå er tiden inne for å ta bladet fra munnen igjen. Norsk kulturnæring er blitt et enkelt forhandlingskort innad i regjeringen, og helt uten begrunnelse kommer den ene hodeløse restriksjonen etter den andre. I går kom nyheten om at man fjerner ordningen med fastmonterte seter til å gjelde tilviste sitteplasser. Dette for at man blant annet i kirkene nå skal få ha flere tilstede på gudstjenester.
Fra 200 til 100
I kjølvannet av dette må altså konsert- og teatersaler som til nå har hatt lov til å ha inntil 200 i publikum nøye seg med kun 100. Det aner meg at Ropstad har utøvd et press for kirken og at Solberg da med lett hjerte ofret kulturbransjen nok en gang. Helt uten begrunnelse for vedtaket. Bra for kirken, for all del. Men prisen for en allerede belastet kulturnæring er og vil bli meget høy. Men det er ikke denne isolerte endringen som er grunnlaget for mitt poeng her. Det er totalen av det som så tydelig fremstår som inkompetanse om kulturfeltet.
Hva med kulturnæringa?
Tilbake til min nevnte kronikk. Hvorfor opplever vi ukentlige pressekonferanser fra FHI og regjering uten at en eneste journalist spør «hva med kulturnæringa»? «Hva med kompensasjonsordningen, hvorfor økes ikke den til sin opprinnelse når dere nå stadig legger ned og knebler kulturlivet»? «Hvorfor må kulturbransjen gjennomføre stadige innstramminger når det ikke er her smitte spres»? «Landets konsert- og teatersaler har årelang erfaring med trygg publikumshåndtering; hvorfor har dere ikke tillit til dem nå»?
De minst samfunnskritiske ofres. Men et samfunn uten kultur er et samfunn i krise, hvilket gjør at kulturnæringen har en samfunnskritisk funksjon!, skriver Kristian Krokslett
Hvorfor stiller ingen disse spørsmålene? Vi som jobber i bransjen roper etter svar, men blir ikke hørt. Vi skal bare sitte stille og vente. «Snart får dere opptre igjen…», sa kulturministeren i mai i fjor.
Jeg har sjelden blitt mer provosert. Som om vi var små barn som bare higer etter å leke ute i hagen…
Kompetanseflukt fra kulturbransjen
Kompetanseflukten fra kulturbransjen er enorm. Og den vil fortsette. Det er virkelig bekymringsfullt. Hvem skal arrangere turnéer, konserter, forestillinger og festivaler når dette er over? Hvem skal spille inn filmer og musikk? Kompetansen bak scenen forvitrer gradvis i takt med permitteringer og konkurser. Dette gjelder altså ikke bare utøverne på scenen, men alle tenkelige fagområder som er tilknyttet kulturbransjen. Og ingen spør hva som skjer?
Fordi man bryr seg ikke. Folk flest blir ikke opplyst om hva som skjer med denne næringa nå, og hvilke enorme konsekvenser stadig nedstenging vil bety.
Kulturredaksjoner nedprioriteres
Jeg har blitt forklart at kulturredaksjonene i norsk media blir stadig nedprioriterte, og dette er mildt sagt bekymringsverdig. Vaktbikkjene våre er avlivet og begravde. Vi skriker høyt fra våre øvingsrom og studioer, men skrikene oppfattes kun som stakkarslige bønner for vår egen syke mor. Det føles fånyttes å si fra.
Brett opp ermene, Abid!
Kjære Abid! Få av deg sløyfa og findressen og brett opp ermene for bransjen du er satt til å forvalte og forsvare. Sett deg inn i hvordan næringa fungerer, og tal mindre vitende i regjeringa til rette. For nå er vi ofre for en kynisk symbolpolitikk, og ingenting annet.
Dette handler ikke lengre om smittevern og dugnad, det handler om politisk spill. Og da ofres dem som «ingen» bryr seg om. Dem som «ikke har samfunnskritisk funksjon». Én ting må være tindrende klart; et samfunn uten kultur er et samfunn i krise, hvilket gjør at kulturnæringen så absolutt har en samfunnskritisk funksjon!
https://www.krokslett.no