I ukens podkast: Hvordan Ponette knekte koden for «Losing Me», å være i band med eksen, og hvordan en låt ble bygget av vokaler. Trykk på avspilleren for å lytte.
Moderne, elektronisk og skittent
Ponette er av slaget musikk som er vanskelig å definere. Det er kanskje mest praktisk å kalle det for alternativ elektropop med elementer av skitten og industriell lyd. Den amerikanske artisten K.Flay er ingen dum sammenligning.
På papiret og bak kulissene er Ponette et band, men som lytter forholder du deg kun til frontfigur og låtskriver Helene Svaland Johansen. Nesten alle omslagene i bandets musikkatalog presenterer kun henne.
Johansens vokaluttrykk er del av en massiv trend som har tatt over alt fra indie til radiopop; det er ultrafeminint, emosjonelt, og luftig på en måte som stryker både med og mot hårene. Uttrykket kler også best triste låter, som er noe Ponette ofte lager.
– Da jeg studerte var det veldig sånn at «jentene kan ikke så mye» og «jentene burde bare holde seg i syngerollen, så kan guttene spille gitar og kose seg».
– Johannes Amble [gitarist og alt-mulig-mann i bandet] er DJ og elsker lyddesign-elementer, mens jeg er den som drar det mot det nakne og enkle. Så albumet vårt kommer til å ha begge de tingene, sier Johansen.
Bandets siste singel «Losing Me» blir del av debutalbumet deres som slippes i april, omkring fem år etter deres første utgivelse. «Losing me» er lavmælt, fengende og har et fiffig, vokalbasert lydbilde. Synther basert på Johansens egen stemme underbygger hennes faktiske vokalfremføring gjennom låta, og instrumenteringen ellers er anonym og kun tilstede som en grunnmur.
Fra Discman på barnerommet til bandleder
Johansen er svært klar på at bakgrunnen og familien hennes ikke er musikalsk.
– Det er bare jeg som har nørda med Discman og opptreden på soverommet som ledet til at jeg studerte musikk etter hvert, hvor jeg fikk lov til å holde på med det på ordentlig.
«Losing me» er lavmælt, fengende og har et fiffig, vokalbasert lydbilde.
Hun beskriver også at det å bli bandleder var en prosess preget av sosiale motbakker.
– Da jeg studerte var det veldig sånn at «jentene kan ikke så mye» og «jentene burde bare holde seg i syngerollen, så kan guttene spille gitar og kose seg». Ikke at noen sa det høyt, men det var sånn miljøet var. Og sånt blir man veldig påvirket av. Så det var en modningsprosess for meg å tørre å stole på meg selv, og å tørre å ta lederrollen uten å føle at jeg var i veien for noen andre.
Med singelen «Losing Me» er Ponette sin musikk nå mer som Johansen ville laget den selv enn noen gang tidligere, kan hun bekrefte. Og det gjør den desto bedre.
Hør hele intervjuet vårt med Johansen i podkasten øverst i artikkelen, hvor vi bryter ned «Losing Me», utforsker hvordan bandet gjorde vokal om til synth og mye mer.