Hilma Nikolaisen om å ønske fanden velkommen - PLNTY | kulturmagasinet

Hilma Nikolaisen om å ønske fanden velkommen

Uansett hva livet byr på, vil Hilma Nikolaisen helst gripe tyren ved hornene og være åpen for det som følger. Hør intervjuet vårt med indie-artisten om hennes nye plate «Heritage».


I denne episoden: One-woman-showet Hilma Nikolaisen forteller om å lage album gjennom pandemi, samlivsbrudd og ny kjærlighet. Og mye mer.

«Maybe Today (Satan)»

Kanskje idag, Satan, sier Hilma Nikolaisen i tittelen på åpningssporet for sitt tredje soloalbum «Heritage». Den tidligere Spellemann-nominerte indie-artisten er mest kjent for psykedelisk rock, men er for tiden på et mer intimt musikalsk plan. Dog er hun fornøyd med å ha fått Satan med i en av titlene sine, så ingen fra den eldre garden på hjemstedet Moi skal tro at hun endelig har myknet i kantene.

– Man tenker at det er greit å få musikk gratis. Det burde ikke være greit, for det koster dritmye.

«Heritage» er likevel et svært behagelig album, selv om Nikolaisen prøver å ikke være for myk selv. Gammel nylonstrenggitar, fløyelsmyke tverrfløyter og en ytterst intim vokal setter scenen for skiva. Videre fortsetter albumet i sitt tilbakeholdne spor. Trommesett benyttes ikke og man hører stort sett tre-fire lyder av gangen. Det er typen album som står eller faller på hvor god grunnmaterien er, da fancy produksjon uteblir så å si fullstendig.

– Jeg har hatt ganske personlige tekster tidligere, men denne skiva blir veldig direkte; det er veldig få mellomledd mellom meg og mikrofonen, sier Nikolaisen.

Ekte indie

I kjent stil står Nikolaisen for alt av instrumenter og produksjon selv. Den siste låta på skiva, «All In (Into The Outset)» er progressiv og storslått, med tunge retrovibber. Tenk samme gate som Donovan og Cass Elliot, men modernisert. «New Kids», en protestlåt skrevet i sammenheng med rivningen av Y-blokka, er også verdt å trekke fram. Den har en rytmeseksjon som rett og slett er til å fryde seg over. I podkasten vår forteller Nikolaisen om hvordan en tur på musikkbutikk ga henne masse nye rytmiske leketøy, og at «New Kids» ble tungt preget av dette.

«Heritage» føles som Nikolaisens ønske om å vise verden at hun en god låtskriver, både med og uten elgitar. Gjentatte ganger i intervjuet vårt understreker hun at produksjonen ofte handlet om å ta bort så mye som mulig. Den psykedeliske elgitaren hun er kjent for er fullstendig fraværende. Resultatet er et friskt pust av et album, som befinner seg et udefinerbart sted mellom 1960-tallet og moderne singer-songwriter-musikk.

Går praktisk talt motstrøms

Strømmetjenestene får vente en stund på «Heritage», har Nikolaisen bestemt.

– Det er ikke for å vrang eller noe, sier artisten.

Men så ombestemmer hun seg brått.

– Jo, det er bittelitt for å være vrang […] Man tenker at det er greit å få musikk gratis. Det burde ikke være greit, for det koster dritmye. Både i sjela og i penger.

– Jo, det er bittelitt for å være vrang.

De som virkelig vil høre, kan ta seg bryet med å kjøpe albumet fra Itunes eller Bandcamp, synes hun. Og nøyaktig når det faktisk blir tilgjengelig på strømmetjenester forteller hun ikke.

I ukens podkast forteller artisten om hvordan hennes tredje soloalbum ble laget gjennom både pandemi, samlivsbrudd og ny kjærlighet. Trykk på avspilleren øverst i artikkelen for å lytte.

 

Close