Det har i grunnen vært fraværende på kunstscenen i Norge; kunst som en direkte reaksjon på Covid-19 situasjonen vi har befunnet oss i, gjennom nesten ett år. Har isolasjonen skapt apati? Har mangel på impulser skapt stillstand? Tre fotokunstnere viser nå en herlig direkte, allmenngyldig og svært nær og vakker reaksjon på det å gå saktere, leve hjemme og det komiske i hva som har fått fokus i korona-Norge.
Lite kunst, mye formidling-fokus
Det er i grunnen underlig. Etter 22. juli skapte kunst-Norge verk etter verk direkte berørt av tragedien, men denne gangen har ikke verdens-angsten satt det vanlige avtrykket. Vi har hørt om kunstnernes situasjoner, om kulturrådets stimuleringsordning for å nettopp skape kunst i denne tiden, om nye visningsmetoder, plattformer, strømminger, digitale omvisninger og kompetanseordningen for tapt inntekt til kultur-Norge. Men de konkrete verkene er ennå på de mange atelierene.
Korona-utstilling stengt på grunn av korona
Det er da ironisk at så snart en av hovedstadens første utstillinger med korona-tematikk åpnet, måtte den stenge igjen. Plnty rakk å besøke den vakre, nære, direkte og undrende foto-utstillingen dagen før Oslo igjen ble satt på vent.
Men foto-kunsten fra utstillingen «Fremmed i det nære – tre blikk på koronatiden» (alle de tre kvinnelige kunstnerne er født på begynnelsen av 1980-tallet og bosatt i Oslo), kan absolutt oppleves digitalt, da verkene og spørsmålene de tre stiller seg, er de viktige i sine direkte, upolerte formater.
Det har i grunnen vært fraværende på kunstscenen i Norge; kunst som en direkte reaksjon på Covid-19 situasjonen
Hamstrings-kommentarer
– Da Norge stengte ned 12. mars bodde jeg i et hus langt inne i skogen i en hjemmesnekret hytte, og ble ikke fysisk berørt. Men serien «The social ills prevalent», på 12 motiver, var min akutte reaksjon på nyhetsbildet, forteller Marta Anna Løvberg fra Bodø og Polen om sin serie.
Fotoene er en visualisering av det hele, en ironisk kommentar på hamstringen og et bilde på angsten.
– Jeg hadde alle gjenstandene i hytta, det var et poeng, og satte de sammen på en ny måte med fokus på pasta, doruller og såpe – hverdagsobjekter som rett og slett ble ikoner over natten med pandemien.
Dorull-lysestake og pasta-bukett
Motivene i en ren, estetisk hvit tone viser et stilleben med dorull-lysestaker, en hånd som holder en pastabukett og det doble spillet; masken med masken. En fyrstikkeske har blitt til et ørlite hjem og appelsinen et dødelig virus. Det er såre vakkert, troverdig, treffende, poetisk, overraskende og ørlite komisk:
– Jeg er egentlig kommersiell fotograf som tilpasser stilen etter kunden. I flere år har jeg studert hvilke bilder som ofte vinner priser i kunst-foto-konkurranser. De er ofte var mørke, med sterke kontraster. Min kunststil valgte jeg derfor å holde så lys og uten kontraster som mulig, som et motsvar til dette. Ikke fordi vi må holde alt hvitt og sterilt for å bekjempe pandemien, sier Løvberg.
Tid til mellomrom
Charlotte Tjomslands fotoserie «Det hvisker i gresset» er også en reaksjon på krisen 12. mars – direkte fremprovosert av isolasjonen hjemme, og dermed svært allmenngyldig for så mange. Med bedre tid, mer nærhet og fokus på å kose seg og være nær, iakttok hun sine to fosterbarn på to og fem år med mobilkameraet for å ikke forstyrre de små øyeblikkene man vanligvis aldri tar seg tid til å oppdage. Mellomrommene.
Tre fotokunstnere om det å være svært nær. En vakker reaksjon på det å gå saktere, leve hjemme
– Det var ikke tenkt som et fotoprosjekt, men det vokste frem etter hvert da jeg så at denne tiden også skapte en ny relasjon mellom barna og utviklet deres søskenforhold. De er ikke biologiske søsken. I tillegg vokste Black Life Matter-bevegelsen frem, og prosjektet fikk en ny tyngde. For meg definerer ikke barnas hudfarge hvem de er, men jeg vet at dette ikke er tilfelle der ute i verden. Over mange måneder fikk jeg mulighet til å observere barna mine, og fokusere på det såre, usagte og uoppdagete.
Viruset er der usynlig – «overalt»
Kan vi åpne en pakke fra Kina? Er det virus på melkekartongen i butikken? Holder det med to meter eller en meter mellom oss? Vi ser ennå viruset overalt, selv om vi nettopp ikke kan se det. Viruset er en usynlig fiende.
I Line Ørnes Søndergaards prosjekt SPOR / TRACE er dette tematikken, da hun etter åtte timers skjerm-forelesinger – gikk ut med hunden og kameraet.
– Fotoserien er en umiddelbar respons på nedstengelsen for å visualisere det usynlige og det vi alle står i, forteller Søndergaard. Hennes nære motiver med rytmiske linjer og en palett i brunt og svart, må ha lys for å se hva som er i mørke. På utstillingen er det også satt opp en lys-boks, med et postkort til alle de besøkende.
Besatt og redd
– Jeg ble som mange andre nesten besatt at dette viruset; hvor lenge kunne det leve på metall, plast, dørhåndtaket, porten – og denne redselen for noe jeg ikke kunne se. Jeg begynte å at bilder av overflater som benker, gjerder, søppelkasser, rekkverket i blokka og steder der menneskene var fraværende.
Fotoene ble montert i lysbokser. Bildene fikk perforeringer, som ble til glødende prikker, der viruset kunne være. Jeg begynte også å sende disse bildene med huller til venner, som postkort, så de kunne legge kortene opp mot lyset. Etterhvert startet jeg en nettside der folk bestilte motivene, spor-trace.com, som jeg ennå får inn bestillinger fra, avslutter kunstneren til Plnty.