Kjendisprodusent Adam Kasper (Nirvana, Foo Fighters, Pearl Jam mm.) har mikset Messerschmitts kommende album for en slikk og ingenting. Mats-Henrik Hansen forteller om å lage dystert album i en dyster tid. Trykk på avspilleren for å lytte.
Nådde toppen og tok syv år pause
Man kan spørre seg hvorfor et band med medfart hos media og konsertpublikum tar foten av gassen når de endelig svever høyt under himmelen. Messerschmitt turnerte, høstet gode anmeldelser og nådde Hove-festivalen i 2013, hvor dødsfallet av en scenearbeider overskygget konserten deres. Deretter var det stille fra bandet, helt til nå.
– Jeg må være der, i den rette sinnsstemningen, for å lage musikk til Messerschmitt. Jeg er fan av å lage ting i løpet av en kort tidsperiode, basert på det jeg føler der og da, sier Hansen.
Hansen er bedre egnet som vokalist enn mange rockere i disse tider, fordi han rett og slett gir litt beng.
Låta, «Gummo Ain’t For Nothing», er lyden av en eksplosiv gruppe som har latt batteriene sine bli ladet av tiden, og endelig skrudd på tenningen igjen. Det er en baktung stoner-rockelåt, spilt uten metronom og autotune. Gitarsoundet er stort og mørkt, og du hører to trommeslagere på en og samme gang – noe du neppe legger merke til om du ikke er oppmerksom på det, eller er trommeslager selv. Men uten det ekstra perkussive elementet hadde låta manglet en viss særegenhet. Den åpner med en trommegroove som simpelthen er umulig om du ikke har fire armer til å slå med. Så klart kunne Messerschmitt lett programmert inn dette på datamaskin, men hvor er moroa i det? Hansen kan fortelle at det vi hører er et godt innøvd live opptak.
Okay da, jeg kan være vokalist
Hansen er bedre egnet som vokalist enn mange rockere i disse tider, fordi han rett og slett gir litt beng. Han er aller mest opptatt med at musikken skal låte bra, og tar ikke vokalfremføringen så veldig høytidelig.
– Jeg hater jo egentlig å synge i rockeband…eller å synge i det hele tatt. […] Vi stod der på øvringsrommet, alle ville spille i band og ingen ville synge. Jeg var den som ga etter først, og sa jeg kunne synge fram til vi fant en vokalist. Og vi leter fortsatt, sier Hansen. Han virker å synes det hele er morsomt, men er likevel fullt alvorlig i sin uttalelse.
Å se for seg Messerschmitt med en vokalist som setter fremføringen sin på en pidestall er dog vanskelig. Det er stoner-rock, og noe av poenget er følelsen av at det er litt på halv tolv. Takten er flytende, lydbildet er noe kaotisk, og liker du det ikke, så liker du det ikke. Og det er helt greit.
I podkasten vår øverst i artikkelen får du høre Hansen fortelle om Messerschmitts kommende album «Oh Death», det å lage skitten rock i moderne tid, og mye mer.