Oppgjøret med strikketøy og det hersens korona-året 2020 - PLNTY | kulturmagasinet

Oppgjøret med strikketøy og det hersens korona-året 2020

I koronaåret 2020 prøvde vi sakte hobbier

Jeg våknet med et rykk. Årsaken til det kunne få alvorlige følger. Jeg hadde besluttet å strikke gaver i korona-året. Nå kom julen og jeg var ikke i nærheten av å bli ferdig til deadline.

Løsningen for splitten i skjerfet jeg hadde konstruert på egen hånd, var krisen. Opptil flere familiemedlemmer skulle motta et slikt skjerf i julegave. Nå måtte det rekonstrueres. Og det fort.

Utstyrt med strikkepinner og dobbelt garn tok jeg på denne måten et oppgjør med det hersens korona-året 2020.

Med uante mengder hjemmetid hadde jeg gjenopptatt en gammel hobby; strikking.

Litt rusten i gamet, kastet jeg meg på

– og mener generelt å ha forstått alt som innebærer risiko i livet. Min risiko var i dette øyeblikk omfattet av dårligere evne til å sjonglere pinner og tråd enn før, og en for stor ambisjon. Og det, mens kampen sto mot klokken.

Begrepet to rette og en vrang får en ny betydning når eks-strikkere som meg skal lage nye masker der de før ble felt av. Stygt eller pent? Ingen tid å miste!

Hjelp å få i kampens hete? Et miniatyrsøk på den store verdensveven løftet frem pompøse strikkekjendiser av rang. Camilla Phil og Skappel leder an i merkevare-racet i strikke-maskeraden, og aktiviteter som «strikke og drikke» er høykultur landet over. Men hvor kunne internettet by på et strikkeorakel?

Nyere navn i moteverdenens bloggersfære, Marianne Theodorsen og Maren Schia er involvert i opportunistisk stygg-strikk til internasjonal ovasjon. Og strikkebokforfatter Lene Holme Samsøe har laget en bok om «egostrikk». Vi snakker ikke om litteratur i strikkefasthet, for å si det sånn.

Løsningen på strikkekonstruksjonen måtte jeg finne selv. Ingen hjelp å få.
Skjerfet kunne ikke bli lenger. Det var ikke tid. Julen nærmet seg, stressfaktoren steg og jeg måtte finne en løsning på å tre den ene enden av skjerfet gjennom den andre. Fokuset på hvem som skulle få hvilken farge, var nøye planlagt. Det var da forvekslingen oppsto.

To rette og en vrang

Dette begrepet får altså en ny betydning når det går opp for eks-strikkere som meg at maskene har overtatt klodens definisjon av stygt og pent. Det handler ikke om at selvlaget er vellaget og at det er årsaken til at bunadene våre ser ut som de gjør. Løsningen på problemet jeg befant meg i måtte jeg selv stå for.

Les også:  The Eclipse. Krig på film på en kino nær deg

Vel, ingen trend kan redde en

som går egne veier. Splitten skulle bidra til at strikkeskjerfet elegant kunne tres gjennom seg selv – eller også knyttes med «knokeknute», et tekstilt grep med dype kulturelle røtter.

Tikk-takk. Noe må gjøres. Men hva?

Løsningen kom da jeg sto i dusjen lille julaften. Eureka!

Heklepinnen ble unnsetningen

i forsøket om å stå løpet i mål til høytiden. Men hastverk er lastverk, sier de. Som en elv utover sine bredder, hadde skjerfet på svært kort tid vokst til et monstrøst vesen ved målgang.

Etter den søte kløe, og så videre; jeg måtte se sannheten i øynene. En halv dags arbeid måtte pent rekkes opp.

– Jeg elsker dem allerede og jeg kommer aldri til å ta dem av, ropte min begeistrete svigermor

Pulsvantene jeg allerede hadde strikket og sjonglert på opptil flere pinner med null problem. Skjerfet var ikke ment å ta tid.

Men i dette øyeblikk, slik som året 2020, var selv den enkleste oppgave forbundet med frykt og risiko. En halv dag igjen til jul.

I år ble det å strikke pulsvarmere til mor og svigermor en hersens opplevelse.
Under et hav av silkepapir og tøybånd og med begge armene i været ropte svigermor at hun aldri kom til å ta dem av seg. Pulsvantene, altså.

Måtte 2021 bli året vi ærbødig aksepterer

Det er unødvendig å si at jeg kom i mål. Innpakningspapir i silke og ikke – bånd og stas til den minste lille detalj, proklamerte den enkelte juleskjerf-og pulsvante-mottakers personlighet. Hver sin stil, nøye utspekulert.

Overraskelser og alt som er uforutsett oppsummerer 2020 i sin helhet. Også min julekveld. For hvem i heimen hadde flyttet på pakkene før de fikk til-og-fra-lapper? Strikke-eventyret, som en konsekvens av å utnytte den triste koronatilstanden, hadde fått de mest ubestemmelige konsekvenser:

– Jeg elsker dem allerede og jeg kommer aldri til å ta dem av, ropte min begeistrete svigermor under et hav av silkepapir og tøybånd og med begge armene i været.

Les også:  Løkka-lykke gatekunstfestival bringer gatekunsten til Oslo

Det svigermor ikke visste – men som blikket mitt kan ha antydet – er at hun i all sin admirable glede over min hjemmestrikkede kjærlighet og med hendene over hodet, hadde trukket på seg pulsvantene til min mor.

 

Godt nytt år.

 

Close