Strikkeoppgjøret med det hersens korona-året 2020 - PLNTY | kulturmagasinet

Strikkeoppgjøret med det hersens korona-året 2020

I koronaåret 2020 prøvde vi sakte hobbier

Jeg våknet med et rykk. Feilen som var årsaken til det, kunne få alvorlige følger. Jeg hadde satt ut for å strikke gaver i korona-året. Nå kom julen og jeg var ikke i nærheten av å nå det.

Løsningen for den selvkonstruerte splitten i skjerfet som opptil flere familiemedlemmer skulle motta i ulik design i julegave, måtte rekonstrueres. Og det fort. Utstyrt med strikkepinner og dobbelt garn, det ene tråden i bløtt mohair for ikke å klø mot halsen, tok jeg på denne måten et oppgjør med det hersens korona-året 2020.

Med så mye hjemmetid noen aldri har sett maken til, hadde jeg gjenopptatt en gammel hobby; å strikke.

Litt rusten i gamet, kastet jeg meg på

– og mener nå å ha forstått alt som innebærer risiko. Min (risiko) var i dette øyeblikk omfattet av mindre fleksibilitet og evne til å sjonglere pinner og tråd opp mot forestillingsevnen (konstruksjonen). Og det, mens kampen sto mot klokken.

Noen sjenerøs hjelp å få i kampens hete? Et miniatyrsøk på den store verdensveven løftet frem pompøse strikkekjendiser av rang. Camilla Phil og Skappel leder an i merkevare-racet i strikke-maskeraden, og aktiviteter som «strikke og drikke» er høykultur landet over. Men hvor kunne internettet by på et strikkeorakel? Nyere navn i moteverdenens bloggersfære, Marianne Theodorsen og Maren Schia er visstnok involvert i opportunistisk stygg-strikk til internasjonal ovasjon. Vi snakker ikke strikkefasthet, for å si det sånn. Og strikkebokforfatter Lene Holme Samsøe har laget en bok om «egostrikk»… og slik fortsetter den uendelige reisen i ulltråd.

To rette og en vrang

får altså en ny betydning når det går opp for eks-strikkere som meg at maskene har overtatt klodens definisjon av stygt og pent. Det handler ikke om at selvlaget er vellaget, eller om det kule vi skaper av restegarn – eller at «vi tager det vi haver» for hånden er årsaken til at bunadene våre ser ut som de gjør. Løsningen på problemet jeg befant meg i måtte jeg selv stå for.

Løsningen på strikkekonstruksjonen måtte jeg finne selv. Ingen hjelp å få.
Illustrasjon: Annicken Dedekam Råge

Vel, ingen trend kan redde en

som går egne veier. Konstruksjonen, eller splitten, som jeg velger å kalle den – skulle bidra til at strikkeskjerfet elegant kunne tres gjennom seg selv – eller også knyttes med «knokeknute», et tekstilt grep med dype kulturelle røtter.

Tikk-takk. Noe må gjøres. Men hva?

Løsningen kom da jeg sto i dusjen. Eureka! Konstruksjonen med splitten i skjerfet handlet ikke om mesterlig håndverk, men (litt om form og) mest om å spare tid. Fulgte jeg en allmenn oppskrift for å løse uføret ville julegave-planleggingen blitt satt tilbake til juni.

Heklepinnen ble unnsetningen

i forsøket om å stå løpet i mål til høytiden. Men hastverk er lastverk, sier de. Som en elv gått utover sine bredder, hadde skjerfet på svært kort tid vokst til et monstrøst vesen ved det som kunne vært målgangen. Noen vil kalle det å male seg opp i et hjørne. Helst vil jeg utelate andre bransjer i denne historien, men det er et faktum at også interiørbransjens inntjening har overgått egne bredder i hjemme-fikse-året 2020.

Etter den søte kløe, og så videre; jeg måtte se sannheten i øynene. En halv dags arbeid måtte pent rekkes opp.

– Jeg elsker dem allerede og jeg kommer aldri til å ta dem av, ropte min begeistrete svigermor

Det jeg tidligere ikke har nevnt, er pulsvantene jeg allerede hadde strikket og sjonglert på opptil flere pinner med null problem. Skjerfet var ikke ment å ta tid. Selve barnelærdommen fra småskolen (neivel, så lærer man ikke å strikke på skolen lengre) er det enkleste og mest monotone arbeidet en kan tenke seg. Men i dette øyeblikk, som året 2020, var selv den enkleste oppgave forbundet med frykt og risiko. Én dag igjen til jul.

Det er unødvendig å si at jeg kom i mål

til julekvelden. Det går som regel bra. Spesialutplukket julepapir i silke og ikke, bånd og stas til den minste lille detalj proklamerte den enkelte juleskjerf-og pulsvante-mottakers personlighet. Hver sin stil. Berre lekkert. Pust ut.

I år ble det å strikke pulsvarmere til mor og svigermor en hersens opplevelse.
Under et hav av silkepapir og tøybånd og med begge armene i været ropte svigermor at hun aldri kom til å ta dem av seg.

Sjokk kommer som kjent uforberedt

og alt som er uforutsett oppsummerer 2020 i sin helhet. Også min julekveld. Skyld. Var den mulig å fordele på et tidels sekund? Hvem hadde flyttet på pakkene før de var klare, trampet på et møysommelig system?

Strikke-eventyret, som en konsekvens av å utnytte den triste koronatilstanden, hadde fått vanvittige konsekvenser:

– Jeg elsker dem allerede og jeg kommer aldri til å ta dem av, ropte min begeistrete svigermor under et hav av silkepapir og tøybånd og med begge armene i været.

Måtte 2021 bli året vi ærbødig aksepterer

alt som er større enn oss selv. For det hun ikke visste – og aldri vil få vite – er at hun i all sin admirable glede over min hjemmestrikkede kjærlighet, hadde trukket det som skulle være min mors pulsvanter godt over håndleddene!

Godt nytt år.

 

Close