Den tradisjonelle utstillingen er oppe: «A-laget: utvalg jul 2020» representerer en fyldig bukett samtidskunst. Den viser teknikker og talent, fra håndkolorert silketrykk, skulptur, oljetempera på lerret, olje på lerret, akryl på lerret, sjablong og spraymaling, mixed media, foto – digital-print eller håndrevet papir. Variasjonen er inspirasjonen.
Åpnet galleri på imuls
Galleri A har ganske nylig – i perspektiv av å ha eksistert som galleri i samme gate i 18 år – flyttet inn i større lokaler på Majorstuen i Oslo. Her åpnet Andreas Engelstad, litt på impuls, et galleri for nykommere i 2002. Det kalte han Galleri A Minor. Med den ene foten i en helt ny bransje gikk det ikke lenge før et litt større lokale fikk navnet Galleri A.
Andreas Engelstad ville gi plass til debutanter og «emerging artists» da han startet galleri i 2002
Nå, på den andre siden av gaten fra hvor han opprinnelig startet – befinner vi oss i et lokale som virkelig rommer kunsten. Med luft som element har den tradisjonelle utstillingen mye utradisjonelt å si, vi teller 32 kunstnere i den pågående utstillingen.
Viser galleriets temperatur
– Når du skal sette sammen en så variert utstilling, hvordan jobber du da?
– I utgangspunktet er det sånn at jeg stiller ut de jeg samarbeider tettest med og noen debutanter. Når det kommer til juleutstillingen og sommerutstilingen, da setter jeg sammen mye forskjellig som viser galleriets temperatur. Det er alltid umulig å si hva det blir, for jeg setter ingen føringer, sier gallerist Andreas Engelstad.
Den yngre kunstkjøperen
De klassiske kunstkjøpere er utsatt for stigma og blir definert som middelaldrende menn med inntekt langt over gjennomsnittet. Galleristen forteller at kunstkjøpere slik vi kjenner dem, har endret karakter. Nå er det kommet til et yngre og svært nysgjerrig publikum.
Yngre kunstkjøpere er nysgjerrige og svært interesserte
– De er kjempeinteressert, og de er alle mulige. Noen bruker sine siste sparepenger, mens andre har nok av ting og ekstra kapital og skal kjøpe kunst. Jeg blir ofte brukt som en slags hånd å holde i, slik at kjøperen vet at det de liker er ålreit. Galleristen blir jo således en kvalitetssikrende faktor.
Garanterer ikke for en investering
Like før julehøytiden advarer han imidlertid om at et kunstkjøp ikke nødvendigvis er ensbetydende med med en investering man kan regne med. Men ifølge Engelstad er det alltid verdt å håpe på det, og galleristen jobber for det, som han sier. Men det er ikke mulig å garantere. Han rasjonaliserer et kunstkjøp ned i en praktisk tanke:
– Når du betaler et sted mellom 20 – 40 000 for et maleri, så må du egentlig se for deg at det er verdt det i forhold til arbeidstiden kunstneren har lagt ned i det bildet. Og så må kjøperen føle at det er riktig pris. Og blir det noe mer, så tar man det som en bonus, sier han.
– Men lidenskapen? Møter du kjøperen som sier «dette må jeg bare ha fordi det snakker til meg»?
– Folk flest er jo litt prisbevisste og for mange er det stor forskjell på 20 og 40 000. Her er det ingen fasit. Folk er forskjellige. Men logikken er som følger: gjør en debutant det bra og det blir salg, stiger verdien naturlig rundt 5 prosent i året.
Ingen klare faktorer for suksess
Engelstad understreker likevel at det ikke er noen klare faktorer for suksess. Galleriet kan gjøre en god jobb, men så er det presse og andre innkjøp, som for eksempel av museer og offentlige institusjoner som kan være avgjørende faktorer. Trekker alle i samme retning, går prisen opp.
Kunstkjøpere kan nødvendigvis ikke regne med at kunsten er en investering
Da han startet gallerivirksomhet kjente han overhodet ingen i kunstverdenen, men han hadde hørt om Bjørn Ransve. Engelstad ler og peker på hvor virksomheten lå helt i starten, der, nedover gaten. Ransve ble kontaktet og deretter ballet det på seg.
156 x 106 av Stephanie Skabo.
Tanken om et galleri var sådd
Helt novise innen kunst var han dog ikke. For etter endt masterstudie på SOAS University of London begynte han å jobbe for auksjonshuset Christies. Det brakte ham rundt omkring i London. Og allerede da hadde tanken om å etablere et galleri slått rot.
– Da det ble et ledig lokale her oppe, tenkte jeg: «hvis jeg skal gjøre noe så må det skje nå». Og om jeg først skal gjøre dette, så måtte jeg representere min egen generasjon, det var vesentlig at jeg skulle bygge opp noe selv.
Viktigst at kunsten har sin egen stemme
Til den årlige utstillingen betyr det at kunstnerne får frie tøyler når det gjelder tema og format. Noen ganger skjønner ikke galleristen selv at det går å samle så mange og så forskjellige verk.
– Det er ca 30 stykker jeg kan ha med og da kan kunstnerne levere ett til to arbeider hver. Det er også viktig, når man setter det opp, at kunstverkene ikke slår hverandre ihjel – og samtidig skal de skal spille på lag. Han får det til å høres ut som han har løst en umulig oppgave.
– Det aller viktigste er at kunsten har sin egen stemme, sier Engelstad.